Da den forrige hunden vår døde, trodde jeg at vi ikke skulle ha flere hunder. Da hadde jeg hatt hund helt siden jeg fikk min første hund. Da var jeg 5 år gammel. Den aller førte hunden min var en blandingshund mellom lundehund og elghund, med det stolte navnet Røffe. Siden ha har jeg hatt noen hunder, men for det meste Riesenschnauzere (Indira og Petra) og dvergschnauzere (Bella og Donna). Jeg trodde som sagt at jeg var ferdig med hund og hundehold. Men så kom Koronaen, og ønsket om en hund begynte å melde seg. Savet etter en hund ble ikke mindre når alle rundt meg begynte å kjøpe hunder: Sønnen kjøpte en mellomschnauzer- valp, Drops. Søsteren kjøpte valp, og to av våre beste vennepar investerte i valper. Først trodde jeg det var nok å være valpe-vakt og ha hunder på besøk, men nei. Så erklærte min bedre halvdel at nå ville han også ha en hund. Dermed slengte vi oss rundt for å finne en passende valp. Det er nesten et år siden. Så etter å ha tatt opp de gamle kontaktene våre, for å finne seriøse hundeoppdrettere. Ble det endelig hund på oss i går. SELMA ble født søndag:

I går kveld snakket vi med hundeoppdretter Catarina Rosendahl @lilltakt, og avtalen var heldigvis i orden. Så 18 juli kan vi hente hjem lille Selma. Gjett om vi gleder oss? I mellomtiden kan hun fortsette å kose seg i hundebingen, sammen med sine søsken og mamma.

• 

• 

• 

•