Du vet når du har sett for deg en fredelig dag i en vakker park, rusle hånd i hånd med reisefølget og kanskje snuse litt på noen blomster (altså hunden snuser – ikke jeg, nødvendigvis)? Vel, det var akkurat sånn vi hadde sett for oss på starten på dagen i går i Bad Zwischenahn. Park der Gärten sto på planen – den ser jo helt nydelig ut med alle blomsterbedene, hagedesign og små stier.

  

  

    

  

Så vi kjøpte billetter og gledet oss⚘️🌷🪻❤️

  

Men det vi ikke visste – og som ingen fortalte oss før billettene var kjøpt og betalt – var at hunder ikke er tillatt i parken. Ikke en liten plakat ved inngangen, ikke et spørsmål i billettluka. Ingenting. Og der sto vi da, med logrende hund og voksende irritasjon. Jeg krevde pengene tilbake! (ja, jeg ble den dama – men noen ganger må man bare ta opp kampen), og det hele ble litt mer styr enn jeg hadde sett for meg på en ellers fredelig ferieformiddag.

  

      

Men så, som om universet selv ville støtte oss i protesten – begynte det å plaskregne. Ikke sånn søtt dryss som lukter sommer og minner om barndommens hage, men full-on regnjakke-inn-eller-ut-hva-gjør-vi-nå-plask. Og plutselig var vi ganske glade for at vi ikke hadde kommet oss inn i parken. Vi ville rett og slett blitt gjennomvåte, både i kropp og sinn. 🌨

  

  

Så vi søkte ly til regnet gav seg  og tråkket i stedet langs vannet – en liten spontan endring i planene som viste seg å være helt perfekt. På veien kom vi forbi St Johannes kirche, som lå der stille og gammel og vakker, nesten litt unnselig blant trærne. Vi bestemte oss for å stikke innom – mest for å komme oss unna regnet som plutselig brstemte seg for å startepå nytt. Ly var planen,, men så fikk vi plutselig noe helt annet på kjøpet.

  

   

   

    

    

Inne i kirken var det svalt og fredelig. En sånn stillhet som ikke er tom, men som føles full av noe. Jeg satte meg ned på en av de gamle benkene og lot tankene falle litt til ro. Solen snek seg plutselig inn gjennom blyglassvinduene og malte gulvet med farger – og jeg kjente det: dette var kanskje ikke planen, men det var nøyaktig det vi trengte.

   

  

   

   

  

Etter en stund letnet regnet, og vi fortsatte turen bort til Fischeglüch, hvor vi slo oss ned under tak og bestilte Räuchersaalfilet – røkt ål og Backfich.

  

  

Fischbrödchen ble servert akkurat som man håper når man er kald og litt våt og trenger noe solid og trøstende.

   

   

     

Vi satt der og så ut på tegnet som plasket ned uten vilje til stoppe for å tørke bare litt opp.

  

   

Det er rart, egentlig. Dagen startet med frustrasjon, men endte med takknemlighet. Noen ganger er det nettopp når ting ikke går etter planen at de fineste øyeblikkene dukker opp.

Heidi 🧡🌈