Noen ganger havner man midt i en sånn opplevelse som føles som en blanding av et historisk museum, en svett gymtime og en minisketsj fra Side om side. Det var nettopp det som skjedde da vi bestemte oss for å gå gjennom den legendariske Sint-Annatunnelen i Antwerpen.

La oss bare begynne med fakta, så vi kan virke litt smarte før det hele sklir ut (som det alltid gjør). Sint-Annatunnelen ble bygget i 1931, åpnet i 1933, og går 31 meter under elva Schelde. Den er 572 meter lang, og inneholder en trerulletrapp som er like gammel som mormors beste vaffeloppskrift – altså, fra 1933. Men den funker fremdeles! Altså, rulletrappen. Vaffeloppskriften også, for så vidt.

Vi tok modige steg inn i inngangen på venstre bredd (eller fra gammelbyen da), og jeg skal innrømme det med en gang: jeg ble skikkelig svimmel i rulletrappen. Den knirket og brummet som en gammel moped, og gikk både sakte og bratt på samme tid. Halvveis nede var jeg usikker på om det var jeg eller trappen som gynga. Jeg hadde sannsynligvis en veldig rar ansiktsfarge på det tidspunktet, men jeg hadde i det minste vett nok til å gå gjennom tunnelen og ikke sykle. Noen av de lokale bare suste forbi som om det var Tour de France der nede (til tross for fartsgrense på 5 km/t). Jeg hadde mest lyst til å legge meg i stabilt sideleie.

Men vi kom oss gjennom – og ut på den andre siden av Antwerpen! Det var nesten så jeg følte jeg hadde reist i tid også.

Det var godt med frisk luft, og utsikten utover byen fra den siden var nydelig. Litt sånn “ah, jeg har fortjent dette”-følelse, som etter en fjelltur – bare at denne gikk horisontalt under en elv og jeg svettet av panikk og ikke trening.

Tilbake tok vi båten over Schelde – en liten, effektiv sak som brukte to minutter. Jeg rakk såvidt å finne balansen før vi var fremme igjen. Men her kommer dagens høydepunkt: én i reisefølget vårt tok seg en rask do-tur før båten gikk, og mens vi andre satt og speidet etter elveutsikten, holdt hun på å bli med i retur til den andre siden, alene. Det hele utspilte seg i sakte film – dører som begynte å lukke seg, blikk som møttes i panikk, og et heltemodig klyv over dørstokken i siste sekund. Vi lo så tårene trillet.

Så, oppsummert: En svimmel tur i en 90 år gammel tunnel, med en knirkete rulletrapp, flott utsikt, og et lite drama som ga oss latterkrampe resten av dagen. Antwerpen, du skuffer aldri!

Heidi