I dag har jeg bursdag. Igjen!

Jeg vet det skjer hvert år, men det kommer liksom alltid litt brått på – som en faktura jeg glemte å åpne i januar og som nå er sendt til inkasso.

Denne gangen runder jeg 38 pluss moms, og jeg merker det – ikke i knærne når jeg reiser meg fra sofaen, men noe inni meg. Det er som om noe har våknet. En slags livs-uro, eller kanskje bare et «nå holder det»-øyeblikk. Nok utsettelser. Nå MÅ livet skje!

Selv om livet alltid har pågått, har det vært lett å havne i ventemodus – som om det jeg virkelig har hatt lyst, det som er på bucketlista min liksom, hele tiden blir utsatt til etter neste uke, så til neste ferie, så til neste prosjekt, så til når barna blir stor, eller når vi går av med pensjon. Men plutselig innser man at tiden ikke venter, og at «en dag» må bli i dag, Vi blir ikke yngre og ting kan bli for sent. Det handler ikke lenger om å utsette drømmer til senere, men å skape rom for dem nå. For nå må det skje – på ordentlig, med alt det faktisk innebærer.

Men la meg gå tilbake til bursdager og la meg være ærlige – bursdager var mye gøyere da jeg var sju. Den gangen man fikk kake med non-stop, gavebord, Karnevalsfest (hvor jeg kunne være mitt store idol – Pippi) med bursdagssang og -krone, og HELE dagen dreide seg om meg. Nå får jeg kanskje en bukett roser hvis jeg har vært ekstra snill, og en sms fra Elkjøp med bursdagstilbud på støvsugerposer.

Men akkurat fordi livet ikke alltid føles som en egotripp, har jeg begynt å ta grep. I året som har gått, har jeg faktisk begynt på det nye livet jeg har tenkt på så lenge.

Vi kjøpte bobil. Eller… jeg kjøpte bobil, men med diplomatisk overtalelsesevne og mange PowerPoint-aktige samtaler ved kjøkkenbordet ble det etter hvert et felles prosjekt. Det var mitt ønske – min lille midtlivskrise med hjul og kaffekrok. Og vet du hva? Det føltes som å kjøpe friheten i fysisk form: et rullende hjem, en mobil boble der hverdagen får utvidet plass.

Det er noe befriende ved å kunne si: «Skal vi dra til Dovre i kveld?» og faktisk mene det. Ingen booking, ingen pakkelister, bare start motoren og kjør. Litt som campinglivet vi drømte om som barn, bare med bedre madrass og mindre myggstikk. Og ja, vi har allerede kranglet om parkering, blitt enige om at GPS-en ikke vet alt, og oppdaget at det ikke finnes nok koppholdere i verden – men det er verdt det. For i det øyeblikket du våkner til fuglekvitter ved en innsjø, med kaffekoppen i hånda og håret til alle kanter, kjenner du at du faktisk lever.

Det er voksenlivet slik det burde være: med færre møter, mer utsikt – og muligheten til å ta med seg hele huset når man får nok av hverdagslivet og naboene. Det er – ekte voksenfrihet på fire hjul.

I fjor sommer la vi ut på bobiltur, og det var akkurat så klisjé-herlig som jeg håpet: kaffe i termokopp på en rasteplass med utsikt, null dekning, og midnattssol som snek seg inn gjennom gardinene. Det ble starten på noe. En ny rytme. En ny meg, kanskje?

Og så kom jula. Den skulle jo egentlig bli stille og rolig (så bobilen var på vinterlagring) … men i stedet ble det en lang biltur og airbnb nedover gjennom Europa. Vi besøkte julemarkeder til vi nesten fikk glitterallergi. Vi drakk glühwein i skumringen, spiste merkelige tyske søtsaker med navn jeg ikke klarer å uttale (og jeg prøvde, tro meg), og feiret en ekte belgisk jul med alt det innebærer. Og så – fordi kroppen syntes det var litt for gøy – fikk vi korona. Ikke sånn lett, litt snufsete korona. Nei. Skikkelig korona. Den typen som får deg til å vurdere om det er verdt å lære seg å puste på nytt. Jeg var syk i nesten to måneder og ærlig talt – jeg trodde et øyeblikk at jeg skulle dø.

Men jeg gjorde det ikke. Jeg ble frisk. Og nå er jeg her. Litt mer takknemlig. Litt mer eventyrlysten.

I ettermiddag skal jeg feire med familien. Jeg lager mat og baker kake, og det blir sikkert koselig. Men innerst inne savner jeg den følelsen jeg hadde som barn – at bursdagen var min dag, med store forventninger og minst én overraskelse.

Min bursdagsgave til meg selv i år er å overraske meg selv i mer. Med flere (bobil)turer, nye opplevelser, dårlige idéer og gode historier. Livet skjer det – enten jeg vil det eller ikke. Ingen grunn til utsettelser – nå vil jeg faktisk være med: På alt. Det vel ingen tid å miste!

Bursdagstanker fra Heidi