Altså, det er en ting å bli invitert i konfirmasjon. Det er noe helt annet å bli invitert i eritreisk konfirmasjon. Og ikke minst: å få være med som en av gjestene – midt i smørøyet – på en fest full av glede, stolthet, dans og mat som får smaksløkene til å juble. Denne gangen et urnorsk koldtbord og ikke eritreisk velsmakende mat, men likevel. – Ja, jeg sier som det er: vi er rett og slett heldige som får være med på sånt!

Denne gangen var vi invitert til Scandic Nidelven, og der hadde de virkelig dekket til fest. Konfirmanten – en kjekk, høflig, rakrygget ung mann – ønsket oss velkommen med ekte varme og et smil som gikk rett i hjertet. Han takket for at vi kom, og jeg måtte svelge en liten klump i halsen da han snakket om hvor mye dagen betydde for ham. Ungdom med taleførhet og takknemlighet? Ikke akkurat hverdagskost – så vi applauderer!

Vi var fire med norsk opprinnelse sammen med over seksti gjester med eritreisk bakgrunn,. Eritreiske fester er nemlig ikke små affærer – de er store på alle måter: mange mennesker, stor glede, mye mat, mye omsorg og enda flere klemmer. Og taler. Og videoer. Og stolte foreldre med tårer i øyekroken. Det hele minte meg litt om en familiebegivenhet fra mitt eget liv, bare med mer varme, krydder og rytme.

Og apropos rytme…

Første gang jeg var med på en eritreisk fest (dette er noen år siden nå), så fikk jeg høre at det skulle danses “eritreisk dans”. Jeg, i min iver etter å passe inn, trodde de sa “elektrisk dans” og begynte å varme opp som om jeg skulle på diskotek i 1983. Det ble mildt sagt en kulturell kollisjon, men heldigvis er latter en universell språkform, og jeg ble tilgitt – og instruert. Nå vet jeg at eritreisk dans handler mest om skuldre og sjel, ikke så mye hofter og høyspent.

Denne gangen nikket og danset jeg i takt, og jeg må si det: det er noe med musikken, rytmene, det fellesskapet i rommet, som gjør at kroppen nesten danser av seg selv. Man må bare være med.

Maten? Fortreffelig. Personalet? En drøm. Lokalet? Nydelig. Alt lå til rette for en minnerik dag – og det ble det.

Når jeg sitter igjen etter en sånn dag, er det ikke bare inntrykkene og kaloriene jeg bærer med meg. Det er følelsen av å bli inkludert, ønsket velkommen, og å få lov til å være en del av andres store øyeblikk. Det er en gave. Jeg tenker på hvor rikt livet blir når vi møtes på tvers av kulturer – når vi får ta del i hverandres tradisjoner og gleder.

Så tusen takk til konfirmanten og familien – for festen, for fellesskapet og for dansen (som denne gangen var helt fri for elektrisk misforståelse).

❤️Heidi