Det var ikke en hvilken som helst dag. Jeg var ikke ute og luftet tankene, eller på vei til noe tilfeldig. Jeg var der fordi noen jeg kjente hadde gått bort. En begravelse. Sånne dager setter seg litt fast i kroppen – du vet, når alt føles tyngre, men samtidig skjørere.

Men Kolstad kirke ligger midt i boligområdene på Saupstad i Trondheim. Jeg har passert den mange ganger før, men aldri tenkt så mye over den. Den er liksom stille, ikke prangende. Ikke en sånn kirke som roper «se på meg!», men heller en som står der og sier lavt: «Du kan komme inn når du trenger det.»

Inne var det fullt. Mennesker i mørke klær. Klump i halsen. Klemmene litt lenger enn vanlig. Og i midten av alt dette – det høye rommet med treverk og vinduer som slipper inn et mykt lys. Det var noe fint med det, midt i det vonde.

Og så: altertavlen.

Jeg hadde aldri sett den før. Altertavlen (fra 1989) er laget av Sigmund Lystrup og sies å være laget av gamle takbjelker fra Grunge kirke.– og jeg ble helt stille da jeg så den. Den 80-talls, halvt abstrakt, halvt utformet som et kors, men med kristne symboler. Den var et flott fokuspunkt og den traff meg litt, i denne begravelsen. For selv om resten av kirkerommet var stort og upersonlig, var det nesten som om tavlen sa: «Jeg ser deg. Dette er vondt. Men du er ikke alene.»

Kolstad kirke ble bygget i 1986 og er det man kaller en arbeidskirke – et sted for både søndager og hverdager. Den er tegnet av Nils Henrik Eggen, og det synes: enkel arkitektur, men med sjel. Kirkerommet har plass til litt over 400 mennesker, men det føles nært. Varmt. Levende.

Det er ikke bare sorg som har sitt rom her. Her er det babysang og ungdomsgrupper, konfirmanter med fnising og folk som tar en kaffe etter gudstjenesten. Det lukter vafler og kirkekaffe i gangene. Livet bor her, i alle former.

Og det slo meg da jeg satt der, i begravelsen – hvor viktig det er å ha steder som dette. Ikke for at alt skal være perfekt, men for at det skal være plass. Plass til å gråte. Plass til å tenne et lys. Plass til å være stille sammen.

Kolstad kirke gjør ikke mye ut av seg. Den står der bare. Åpen. Til stede. Og det var mer enn nok.

---