Opprydningen er (nesten) ferdig, og jeg har nesten støv på hjernen – men bare nesten, altså. Vi venter spent på vaskehjelpen som forhåpentligvis kommer i morgen. Krysser fingrene for at hun rekker å få alt skinnende før fotografen tropper opp med vidvinkel og kritisk blikk. Huset skal jo se ut som om ingen bor der – dere vet, sånn glansbildeaktig, som om det alltid er nyvasket, nybakt og nyforelsket på en gang.

      

  

Men akkurat nå sitter vi på et knøttlite kontor hos Notarius. Det er trangt, det er varmt, og vi har sittet her i snart to timer for å signere fullmakten som gir advokaten vår lov til å ordne alt det formelle med salget. Betale skatter, avgifter og så videre. Ting vi trodde var klart. Spoiler: Det var det ikke.

Det er litt rart, egentlig. Hvorfor tar ting så lang tid når alt liksom skal være ferdig? Er det noe med systemet? Eller bare livet? Kanskje begge deler. Det minner meg litt om når man skal ut og reise og tenker “nå har jeg pakket alt”, men så står man der med passet i hånda og skjønner at man har glemt tannbørsten. Eller ladekabelen. Eller hele kofferten.

  

    

Men vi prøver å puste med magen. Dette er jo en del av prosessen. Og snart, snart er huset ute på markedet. Snart er det nye eventyr som venter. Men først må vi bare overleve enda et par kopper lunken kaffe og småprat med en smørblid kontorassistent som egentlig bare vil hjem.

Så – stay tuned. Og send gjerne en liten god vibe eller to. Vi tar imot alt av tålmodighet med åpne armer akkurat nå ❤️