Torsdag. Sol. En rolig bris som leker i palmebladene, og lyden av glade barn som plasker i det store bassenget på Marina Bar, Torretta 2. Dette er det nærmeste man kommer ferie, selv om man teknisk sett bare skulle ut og spise frokost.

  

   

Vi hadde bestemt oss for å starte dagen på den engelske måten – med full frokost på Marina Bar. Et lite stykke England midt i Spania, komplett med stekte egg, bacon, pølser, bønner og toast. Mye mat? Absolutt. Veldig fett? Ja. Men også litt trøst og mye kos akkurat i dag.

  

    

For mens vi satt der og nøt frokosten og utsikten over solsenger og turister med faktor 50-glinsende skuldre, var det en annen slags aktivitet i gang hjemme hos oss: fotografen var der for å ta bilder av huset vårt. Vårt kjære hjem i Spania, som vi nå har bestemt oss for å selge.

   

   

Det er en merkelig følelse – å spise brunch mens noen andre rusler rundt i huset ditt med vidvinkel og stativ, og prøver å fange det beste lyset i stua. Litt vemodig, litt spennende, og veldig virkelig. Vi gleder oss til å se prospektet, men kjenner også et lite stikk i hjertet.

   

  

For det har vært mange fine stunder der. Morgenkaffe på terrassen. Late ettermiddager i skyggen. Kvelder med vin og latter. Men nå er det noen andres tur – forhåpentligvis.

Så vi spiste ferdig, nippet til siste rest av kaffen og sendte en liten tanke hjemover. Solen varmet, magen var mett, og i hjertet var det både forventning og litt melankoli.

Neste kapittel venter. Men først – en liten lur i solsenga.