Altså… finnes det noe bedre enn å være tilbake på Guatamar? Jeg tror ikke det. Denne lille perlen av et sted har sneket seg godt inn i hjertet mitt, og i dag – akkurat i dag – føles det som å komme hjem igjen.

   

   

Jeg sitter i skyggen på en liten strandcafé. Slike steder som bare finnes her, hvor tiden går saktere, og cappuccinoen smaker litt bedre enn andre steder. Kanskje det er havbrisen. Kanskje det er sanden mellom tærne. Kanskje det bare er meg – helt i mitt ess.

På bordet foran meg står det en cappuccino med perfekt skum (ja, jeg vurderer å skrive kjærlighetsbrev til baristaen), og en iskald cola som klirrer fornøyd i glasset. Kombinasjonen? Ikke helt logisk, men helt rett.

   

     

Rundt meg myldrer det av liv. Barneføtter i sanden, latter, og folk som haster avgårde i flipflops med strandvesker over skuldrene. Jeg gjør det motsatte – jeg sitter stille. Puster. Ser utover havet og tenker: Akkurat nå har jeg alt jeg trenger.

Sånn er det ofte her. Guatamar minner meg på det enkle. Det gode. Det som ikke må være så stort for å være viktig.

Så i dag nyter jeg bare det. Livet. Kaffen. Colaen. Skyggen. Og bølgene som aldri slutter å rulle inn.