Vi startet dagen med å hoppe på syklene og trille inn mot gamlebyen i Dordrecht – og for en inngang! Det er noe helt eget med å komme rullende inn i en by som føles som et levende postkort. Trange gater med brostein, skjeve fasader og hus som har stått her i flere hundre år, men fortsatt stråler. Litt som om de bare har blitt finere med tiden.

  

   

   

  

Det tok ikke lang tid før vi skjønte at Dordrecht ikke er en hvilken som helst liten by i Nederland. Her sitter historien i veggene – bokstavelig talt. Høye smale hus med snirklete detaljer, gamle skilt malt rett på murveggen, og kanaler som slynger seg gjennom sentrum. Hver gate føltes som en liten oppdagelsesferd.

    

   

   

Og som kronen på dagen – rett foran rådhuset, på den brede steintrappa, var det bryllup! En liten gruppe hadde samlet seg, og midt i det hele stod et smilende brudepar. Ingen stress, ingen store fakter – bare ekte glede og noen risgryn i lufta. Vi ble stående i sykkelhjelm og solbriller og følge med på avstand – og kjente oss plutselig som statister i en nederlandsk film.

   

Da magen begynte å si ifra, tuslet vi videre langs kanalene og fant veien til Helena, en liten perle rett ved vannet. Her fikk vi sitte ute, med båter som putret forbi og solen som varmet akkurat passe.

   

      

     

Jeg gikk for en broodje rendang – mør biff med masse smak og en slags indonesisk varme som satt lenge i. Odd valgte en runderkroket, som smakte akkurat så ekte som den skal: sprø utenpå, myk og kjøttfull inni. Et lite måltid, men en stor opplevelse. Og stemningen? Uformell, varm og vennlig – akkurat som resten av dagen.

  

   

Dordrecht overrasket. Den roper ikke. Den lokker stille – med brostein, brudepar og rendang med utsikt. Vi syklet sakte tilbake, litt solbrente, litt slitne og veldig, veldig fornøyde.