I går skulle vi egentlig være kulturelle og dannede og alt det der. Middelheim-museet sto på planen. Skulpturer under trærne, litt skygge, kanskje en kaffe og et nikkende “mmm, interessant” til et eller annet kunstverk laget av brukte bildeler og bark. Sånn skulle det bli.

Men skjebnen – og åpningstidene – ville det annerledes.

Vi oppdaget nemlig at museet var stengt. (Kunstpause. Bokstavelig talt.)
Så da gjorde vi det eneste fornuftige: Vi hoppet på syklene og tråkket oss de fire kilometrene inn til sentrum av Antwerpen, mens solen stekte som om den fikk betalt for det. Det var 36 grader – døles som 50!, Jeg mener det, selv fuglene fløy lavt og vurderte kollektivtransport.

  

Vi skulle liksom på MAS-museet. Litt havn, litt utsikt, litt klimaanlegg.
Men neida. Når man er svett som en flamsk ost og varm som en fritert vaffel, da skjer det som alltid skjer:
Vi ble tatt av tørsten.

Som to ørkenturister på leting etter oase snublet vi vårt favoritt vannhull: Belgian Beers & Brews.

   

  

Og der ble vi leeeeenge!

   

  

MAS ble til “MÅ VI?”, og vi drakk heller en kald, gyllen Tripel mens vi lot livet og svetten renne, enn å renne rundt i byen. Hvem trenger kultur når man har belgisk bryggerikunst og en vifte som nesten virket?

  

Det føltes litt som å komme hjem. Ikke til Norge, men til det hjemmet, som har lave forventninger og høyt skum. Der man ikke trenger noe annet enn et glass, en stol og null ambisjoner ut over å overleve sommervarmen med stil.

   

  

Men vi stoppet jo ikke der – for mat må man ha, og helst noe som sizzler like høyt som temperaturen.

  

   

Vi trillet over til Spice Bazar på Groenplaats, og gikk rett i fellen: Vi bestilte nesten alt.
Sizzling mixed grill, kylling madrass (eller madras, men vi la oss nesten på den så det var passende), fluffy cheese naan, det alltid like deilige baharata-brødet og masse ris til å late som vi dempet chilien med.

  

  

Forretten? Spicy papadums med mintsaus – som faktisk smakte mer som mangosaus med en doktorgrad i forvirring. Men vet du hva? Den var god!

  

Det hele var så velsmakende og fargerikt at vi nesten glemte at vi holdt på å koke. Vi satt ute i skyggen, med vinden som lekte akkurat nok med menyene til at det føltes litt friskt, og vi koste oss med å se på alle de som spaserter forbi  i den brennhete sola og varmen som slår tilbake fra brosteinene.

  

 

Så, etter å ha spist som indiske fyrster og svettet som belgiske turister, syklet vi de siste 5 kilometrene tilbake til bobilen.
Og der ventet den virkelige helt i denne historien:
AIRCONDITIONEN.

Vi slo den på fullt, la oss flate og sa i kor:
Takk og pris for at vi monterte den!