Altså… jeg begynner å ane et mønster her. Slottsbesøkene mine i Belgia har tydeligvis gått i kategorien “se men ikke røre”. I dag sto  Kasteel van Poeke for tur – et nydelig rosa slott som ser ut som det er rett ut av et eventyr. Jeg følte meg som en Disney-prinsesse på avstand. En veldig moderne Disney-prinsesse, med kamera i den ene hånda og “prinsesskjolen” på, men likevel.

  

    

Problemet? Vi kom selvfølgelig ikke inn. Ikke engang et lite gløtt på interiøret. Nei da, vi måtte nøye oss med å tusle rundt parken som et par nysgjerrige turister som later som de egentlig bare er interessert i arkitekturen.

  

    

Slottet sto der, helt stille og overlegent, omgitt av en liten vollgrav som sikkert var designet for å holde både fiender og uanmeldte besøkende på trygg avstand. Jeg prøvde å se for meg alle de festene og dramatiske kjærlighetshistoriene som sikkert har skjedd der inne, mens jeg sto på utsiden og følte meg som den stakkars kusina som ikke ble invitert.

  

    

Men for en utsikt! Rosa fasade, små broer over vannet, og så idyllisk at jeg nesten forventet å høre fuglesang med Disney-reverb. Vi fikk noen fine bilder fra utsiden (for Instagram må jo holdes ved like), men la oss si det sånn – neste gang håper jeg på et slott der dørene faktisk er åpne.

  

   

Tre slott nede. Null bilder av rom og interiør. Men hei – det er utsiden som teller, eller…?