I går skulle vi besøke Kastel d’Ursel – første slott på vår to-dagens “jeg later som jeg er litt fancy”-runde. Jeg hadde sett for meg høye tak, tunge fløyelsgardiner og sånne speil hvor man automatisk ser dyrere ut enn man egentlig er.

  

  

Men nei! Slottet var stengt. Dørene var låst, vinduene stirret på oss som om de sa “haha, ikke i dag, vennen min”, og alt vi kunne gjøre var å rusle rundt som nysgjerrige turister som ikke helt fikk det de kom for.

  

 

Så vi gjorde det nest beste: Vi gikk rundt slottet. Rundt og rundt. Og rundt igjen. For når du først er der, må du jo få mest mulig ut av synet, sant? Jeg prøvde å titte inn vinduene, men det eneste jeg så var mitt eget refleksjonsforvridde fjes. Veldig lite slottsfølelse.

 

    

Men jeg skal si, parken rundt slottet var verdt turen. Lange alléer som skriker “ta et bilde her!”, gamle trær som sikkert kunne fortalt flere historier enn en belgisk guidebok, og små dammer som fikk meg til å lure på om det kanskje bodde en slottsfrosk der. (Ja, jeg vurderte å kysse en, men jeg hadde ikke lyst på froskelepper den dagen og så har jeg jo allerde funnet min prins .)

  

  

Så vi ruslet, lo litt av oss selv, og lot som vi var på en eksklusiv privat omvisning… fra utsiden. For hvorfor ikke? Litt fantasi skader aldri.
  

  
Sånn gikk altså slottsbesøk nummer én. Ikke akkurat prinsesse-øyeblikket jeg hadde sett for meg, men fortsatt en fin oppvarming til slott nummer to.
 

  
Neste gang, Kasteel d’Ursel… neste gang skal jeg inn.