Altså, noen ganger føler jeg meg som en belgisk byhippie. I dag var en sånn dag. Jeg og bobil-sykkelen min (som jeg fremdeles nekter å gi et navn, for det føles litt for nært) tok turen ned i den ikoniske St. Anna-tunnelen i Antwerpen. Og la meg bare si det: å sykle ned de gamle tre-rulletrappene er IKKE lov, men jeg kan innrømme at jeg sto og lurte på hvordan det ville føles. Fornuften vant og jeg tok heisen. – Denne gangen.

  

  

  

Tunnelen er som en tidskapsel – veggene ser ut som de har hørt hemmeligheter siden 1930-tallet, og det lukter sånn mild blanding av gammel kjeller og sjøbris. Du vet, litt sånn mystisk “hva har egentlig skjedd her gjennom årene?”. Jeg tråklet meg gjennom den 572 meter lange retro-diamanten, og plutselig bam! – jeg var på venstresiden av elva. Litt som å gå inn i en annen versjon av byen, roligere, mer åpen, nesten som Antwerpen med en mer avslappet puls.

  

    

  

Langs elvebredden er det en nydelig liten sykkeltur – vinden i håret (ok, hjelmen), og utsikten til de gamle havnekranene og skyline’n med katedralen som alltid stikker nesa i været. Jeg kunne faktisk høre meg selv puste. Litt fordi jeg fikk motvind. Litt fordi det var så stille.

  

  

Og så – den lille bonusen! I stedet for å sykle tilbake, tok vi den lille båten over Schelde. Den føltes nesten som en gratis sightseeing-tur. Jeg sto der med sykkelen ved siden av meg, litt sånn kul og nonchalant, men egentlig innerst inne veldig fornøyd med at jeg slapp å sykle tilbake gjennom tunnelen igjen.

   

Så ja. Hvis du vil føle deg som en ekte antwerpenser (og late som du har full kontroll), gjør denne lille kombinasjonen: sykkel ned St. Anna-tunnelen, langs Schelde, og så båten tilbake. Bonuspoeng for å se dramatisk tankefull ut mens du venter på fergen.