Det hele startet uskyldig nok: En liten sykkeltur fra bobilparkeringen langs Rhinen, på det som skulle være en rolig tur inn mot Köln sentrum. Du vet – litt sightseeing, kanskje en kaffe, og muligens et blikk på den berømte domen. Men Köln hadde andre planer.

For plutselig, uten forvarsel, tråkker vi rett inn i det som må ha vært Rhinens svar på 17. mai, loppemarkedutgaven. Bod på bod, folk på folk, og skatter (og skrot) så langt øyet kunne se. Et bruktmarked på tre kilometer – tre! – som slynget seg nedover elvepromenaden som en lang orm av pappesker, gamle LP-plater, stekepanner og porselensfigurer med tvilsomme blikk.

 

    

Vi glemte umiddelbart både bykart og matlyst. For her var det bare å lene seg inn i kaoset og begynne å grave – i kasser, poser, og gamle drømmer. Odd ble sett i dyp forhandling over et veggklokke-formet askebeger fra 70-tallet. Jeg ble fryktelig knyttet til en brodert veske som luktet litt lavendel og litt bestemors loft. Og Selma? Hun fikk kjendisstatus på flekken. Tror hun ble fotografert mer enn domen den dagen.

  

   

Etter tre kilometer med intens titting, pruting, klapping, smelling i teltduk og kjøp av 4 glass (som vi egentlige trengte) senere, kom vi oss opp i byen igjen. Og der reiste den seg, midt i folkehavet mellom shoppingposer og selfiestenger: Kölnerdomen.

 

  

La meg si det sånn – Nidarosdomen er flott, den altså. Men ved siden av Kölnerdomen ville den sett ut som en slags miniatyrmodell til bruk i et skoleprosjekt. Denne tyske kjempen strekker seg mot himmelen som om den prøver å fange satellitter. Gotisk, mørk og majestetisk – og med så mange spir at selv en edderkopp hadde gitt opp tellingen.

 

   

Vi fikk med oss en guidet togtur også – eller, “togtur”, i anførselstegn. Det var mer en liten plastvogn på hjul, drevet av entusiasme og en preimnspiltguide med imponerende monotoni. Vi hørte kanskje én av ti setninger, men vi nikket likevel høflig mens vi ble ristet gjennom brosteinsbelagte smug og forbi gamle bygninger som sikkert hadde sett både krig og karneval.

  

   

  

Selma  som den dronningen hun er, insisterte på å sitte – midt på setet mellom oss, med snuten hevet og blikket rett frem som om hun visste nøyaktig hvor vi skulle. Hun sjarmerte både passasjerene foran og bak med sitt nydelige blikk og små logrende halevifter. Det tok ikke lang tid før hun ble døpt “kleine Maus” av en eldre dame med smeltet hjertet og en hånd som konstant klødde Selma bak øret. Selma tok imot både tilnavn og oppmerksomhet som en proff – og vurderte tydeligvis å bli igjen i Köln som lokal kjendis.

  

    

Sånn gikk altså dagen: Fra sykkel langs Rhinen til bruktbonanza, videre til spir mot himmelen og til slutt en humpende togtur med mer humring enn historielæring.

Köln, du er ikke bare en by – du er en opplevelsesmeny vi ikke visste vi hadde bestilt, men som vi gjerne tar påfyll av.