Vi trodde vi skulle til Hameln for å se på rottefangere og bindingsverk, men universet hadde andre planer. Det ble riktignok en historisk opplevelse – men ikke av den typen som får plass på et postkort.

   

   
I går kveld ble jeg nemlig lagt inn på Sana Klinikum Hameln-Pyrmont. Ikke fordi jeg ble bitt av en rotte eller forført av en fløytende tysker i tights (selv om dét kunne gjort seg i bloggen), men fordi kroppen min plutselig bestemte seg for å ha akutt nyresvikt.
  

  
Ja. Du leste riktig.
Ikke blindtarm, som først antatt – den får altså fortsatt ligge der og late seg. Det var nyrene som hadde tatt seg en pause. Muligens i protest mot tysk pølse, eller kanskje bare fordi de trengte oppmerksomhet.

  

   

Sykehuset? Imponerende effektivt.
Jeg ble tatt imot med tysk presisjon, rullet inn på rommet og undersøkt før jeg rakk å si «bitte ein wasser ohne gas». Personalet var varme, flinke og så tyske som man får dem – nøyaktige, men vennlige. Litt som en god tysk bil.

  

Det var ikke akkurat dette jeg hadde tenkt meg som del av ferien, men her ligger jeg altså nå – med intravenøst drypp, blek pysj og et vagt håp om kaffe uten skum på toppen.

Og vet du hva? Jeg er takknemlig. For det europeiske helsetrygdkortet. For god behandling. Og for at kroppen min sa tydelig fra, selv om den kunne valgt en litt mindre dramatisk metode.

   

  

Så, kjære leser: neste gang du planlegger en tur til rottefangerbyen, husk reiseforsikring og helsekort. Og kanskje legg igjen litt ekstra kjærlighet til nyrene før du reiser. De gjør en viktig jobb – helt til de plutselig lar være.