Da er den tida igjen.- Det skjer hvert år. Når kveldene blir mørkere, og jeg innser at jeg har flere skjerf enn sosiale planer – da dukker jeg ned i bøkenes verden. Tekruset fylles litt for ofte, pleddet bor fast i godstolen, og jeg begynner å si ting som “jeg skal bare lese litt til” … klokka 01:43. Det er et like sikkert tegn på at høsten har kommet, som at temperaturen synker, bladene skifter farge og fuglene flyr sørover. – Men altså, se på denne bokstabelen;

Denne høsten er bokstabelen ikke bare en samling bøker, den er mer en salig blanding av tanker, trusler, tåke og te. Og jeg elsker det!

Espen Skjerven – Ingenting å skjule
Noen bøker kommer ikke med store smell – de bare sniker seg inn, og blir der.
Skjervens fortelling om Oscar, læreren som har gått med parykk siden barndommen, er akkurat sånn. Den får meg til å tenke på alt vi bærer på som ingen ser, og hvordan de små tingene – et spørsmål, et blikk, et minne – plutselig kan rokke ved hele selvbildet.
En stille, klok bok som føles som et speil, men på en snill måte.

Ragna Dahl – Omfavnelsen
Vi skal til Arendal. Til Anna, som lever et stille liv – helt til stillheten begynner å slå sprekker.
Dahl skriver så du kjenner at noe ulmer under overflaten, og jeg sitter med den følelsen av å lese med skuldrene hevet og kaffekoppen som skjold.
Dette er en bok som viser at trygghet noen ganger bare er et midlertidig dekke – og at livet plutselig kan kreve at du våger å omfavne noe nytt, selv når det skremmer vettet av deg.

Jon Ewo – Sorg er en slu jævel
Bare tittelen gjør meg ør.
Ewo tar oss til Kashmir i 2035, og det er ikke akkurat en kosebok – men den fenger.
Krigsjournalisten Marion Hvitsten havner midt i et kaos av bomber, droner og sannhetens pris, og jeg kjenner det helt inn i magen.
Det er intenst, ubehagelig og vanvittig godt skrevet.
Et lite stykke fremtid, men også skremmende gjenkjennelig.
Og ja – jeg leser med telys og sjokolade for å kompensere.

Lene Lauritsen Kjølner – Høst på Seilerholmen
Så kommer redningen!
Et pusterom med hummerfest, skrivekurs og høstfarger.
Lene har en magisk evne til å skape univers der man både vil flytte inn og sladre litt.
Seilerholmen føles som en øy du kan søke asyl på når livet blir for alvorlig – full av varme, latter, og akkurat passe mye rot.
Og jeg mistenker at jeg ler litt ekstra fordi jeg kjenner meg igjen i kaoset.

Så der ligger de, bøkene.
Fire stemninger. Fire verdener.
Jeg leser litt her, litt der, som en slags litterær småspising – og det føles helt riktig.

For hver bok gir meg noe eget:
Et lite stikk av ettertanke, en snikende uro, et pust av eventyr, et fnis.
Sammen blir de et slags lappeteppe av høstfølelser.

Og kanskje er det det som er så fint:
At bøker ikke bare forteller historier – de holder oss litt sammen når verden blåser.

Så her sitter jeg da, omgitt av historier, tekopper og små hauger av sjokoladepapir.
Bokstabelen min minker aldri helt – og takk og lov for det. For mens verden suser av gårde, får jeg lov til å trykke “pause” og reise inn i noen andres univers.

Og kanskje er det det lesing egentlig handler om:
Å finne små oaser midt i kaoset.

Bøker:

Skjerven, Espen (2025) Ingenting å skjule. Forlagshuset i Vestfold

Dahl, Ragna (2025) Omfavnelsen. Forlagshuset i Vestfold

Ewo, Jon (2025) Sorg er en slu jævel. Forlagshuset i Vestfold

Kjølner, Lene Lauritsen (2025) Høst på Seilerholmen. Fagervik forlag