Vi startet fra Værnes i formiddag. Flyet som ble kalt opp rett før vårt gikk til Krakow. Da kom det over høyttaleren: “De som reiser med barn, kom til utgangen for ombordstigning (først)”. Da vår flight ble ropt opp litt senere var beskjeden litt annerledes: “Vi ber om at personer i rullestol, med rullator og personer som trenger assistanse kommer til utgangen!” Det sier litt om aldersammensetningen på flyet – 2 barn (som reiste alene), to ungdommer og ellers var alle andre eldre enn meg og Odd – følte meg som rene ungsauen! (og det er jo godt en gang i blant).

Flyet var stappende fullt, så det er vel en populær tid å reise på. Jeg fikk kjenne litt på “flyskrekken” – som jeg trodde at jeg ikke hadde så veldig mye av. Jeg ble sittende mot midtgangen, ved siden av ei koselig dame og hennes ektemann. Hun hadde flyskrekk, skal jeg si. Hun hyperventilerte sånn
ved take off at jeg trodde hun skulle svime av. Hver gang flyet krenket litt, skiftet fart osv, for hun sammen og ble helt blek. Hun grep tak i ektemannen og så desperat ut. Det var faktisk ganske smittsomt – og jeg ble gjort oppmerksom på alle endringene av kurs, alle lufttomme rom mm – kjente at pulsen faktisk økte, og følte at det ikke var like behagelig å fly denne gangen som det vanligvis er. Jeg var helt utkjørt da vi endelig landet, og selvfølgelig takknemlig for at alt hadde gått bra.

Tradisjonen tro, måtte vi bare spise på “Kinaen” – da vet du at du har ferie. Alle gjør det den første kvelden i Torrevieja! Du bare vet at nå er du her, og har dagene foran deg. Skuldrene senker seg og pulsen blir roligere – Du er i feriemodus!

Vi spiste oss igjennom “menu del dia”: Rekekaker, hot soup, vårrull, 2 hovedretter med hvit ris og fried rice, kaffe (sto over desserten/isen), drakk vin (Odd) og vann (Heidi). Toppet det hele med eplelikør (Odd)! (PRIS: 13 euro – for begge to!). Vi trillet ut av restauranten, mette og lykkelige. Kvelden kan nå senke seg over to kalde nordmenn som har ankommet sol og varme.