Jeg elsker å rusle rundt i nye byer, kjenne på stemningen, luktene, lydene – og plutselig oppdage en liten skatt. Denne gangen ble det  Mayer van den Bergh museet og et møte jeg sent vil glemme.

Et lite museum, litt bortgjemt fra turiststrømmen – Museum Mayer van den Bergh. Det var som å gå inn i et gammelt eventyr, med knirkende gulv og vegger som hvisket historier.

  

   

På min oppdagelsesferd gjennom museets samling snublet jeg over et  mesterverk som var helt annerledes enn de jeg hadde sett så langt. Det var av Pieter Bruegel den eldre: Twelve Proverbs.  Dette verket, malt i 1558, består av tolv sirkulære paneler, hver illustrerende  velkjente ordtak fra 1500-tallets Flandern. Som:

• “Å kaste roser/perler for svin” – et uttrykk for bortkastet innsats.
• “Hva jeg enn gjør, er forgjeves. Jeg tisser mot månen” – en metafor for nytteløshet.
• “Gi meg en rustning, og jeg blir modig nok til å binde bjellen på katten” – om å ta på seg en farlig oppgave.

Bruegel kombinerer humor og moral for å gi liv til visdomsordene.  Hver scene er malt med en enkelhet som gir rom for refleksjon, og de menneskelige figurene er fremstilt med en viss klossethet.

Jeg ble stående lenge å studere disse små maleriene, som er ikke bare kunstverk, men også visuelle refleksjoner over menneskelig atferd og samfunnets normer.  De gir et innblikk i 1500-tallets dagligliv og tankesett, samtidig som de er overraskende nok er like relevante den dag i dag.

  

Så ruslet jeg videre og der sto hun!

Midt i et inferno av galskap, ild og kaos – og likevel helt urokkelig. Med sitt intense blikk og rustning, marsjerte hun frem gjennom galskapen, som om hun eide både verden og underverdenen. Dulle Griet, som hun også kalles. Jeg ble stående, så satt jeg meg. Jeg ble sittende lenge.

   

Det er noe med de gamle mesterne, som Bruegel. Hvordan han klarer å flette inn så mange detaljer, så mange historier i ett og samme bilde. Jeg tok et skritt nærmere. Så et til. Og plutselig var jeg inni bildet, midt blant demonene, ildsjøene, galskapen. Og Mad Meg – hun gikk bare videre.

Det var fascinerende. Urovekkende. Vakkert. Og litt befriende. Som om hun sa: «Ja, verden er gal – men jeg går gjennom den likevel.»

Det er det jeg elsker med kunst. Når det treffer noe i deg. Når du glemmer tid og sted, og bare… føler.

Så hvis du noen gang er i Antwerpen – ikke gå glipp av denne opplevelsen. Og selv om museet nå flytter Mad Meg midlertidig til Maagdenhuis, er det fortsatt verdt turen. Kanskje nettopp fordi det føles som å oppdage noe skjult og magisk.

Og Mad Meg? Hun marsjerer videre – og jeg tror hun ble med meg hjem i hjertet.

Heidi