Det siste halvannet året har døden stått nærmere enn før. Ikke på en dramatisk måte, men stille, bestemt – og med en slags ubarmhjertig ærlighet som ikke lar seg overse.

Da faren min døde for 18 måneder siden, traff det meg på flere plan. Selvfølgelig var det trist. En bauta i livet mitt var borte, og savnet var – og er – reelt. For det er jo det som gjør døden så smertefull – ikke bare tanken på at livet tar slutt, men alt det som blir igjen. Mennesker som sørger, familiemiddager med én mindre rundt bordet, en latter mindre, barnebarn/oldebarn som ikke får vokse opp med den personen, en tidsepoke tar slutt. Det er brutalt, og samtidig så uendelig naturlig og hverdagslig – for døden er en del av livet, selv om vi helst ikke vil erkjenne det.

Men det som kanskje overrasket meg mest, var hvordan det også vekket en helt ny bevissthet i meg: Nå er det min tur snart. Det er min generasjon som står som den neste i køen. Og med bare 22 år mellom oss, ble det ubehagelig tydelig hvor fort tiden egentlig kan gå. For hva er vel 20 år? Et blunk. Et øyeblikk. Og så er det over. Det var jo bare 20 år siden (eller i går) jeg trodde jeg hadde all verdens tid. Nå skjønner jeg hvor feil en kan ta.

8 mai var vi i begravelsen til en av mine svogre, Det var vondt, og sorgen som fylte rommet var tung og ekte. Det var et fravær, et tomrom. et savn, en stillhet. Og døden blir ikke bare en abstrakt idé lenger – det blir en konkret hendelse. Samme generasjon, samme livsfase – en av oss. Det gjør noe med en – når døden ikke lenger bare rammer “de eldre”, men dine jevnaldrende. Når “naturlig alderdom” faktisk skjer i din generasjon. Da blir døden virkelig, – ikke bare en abstrakt idé, men som noe konkret, kanskje til og med nært forestående. Det blir en en ubehagelig påminnelse om at ingenting er garantert.

Jeg har jo opplevd dødsfall i min egen generasjon før også. Men ofte har det vært etter langvarig sykdom, ulykker eller på grunn av psykiske lidelser – vonde og tragiske omstendigheter, som tvinger en til å forsøker å forstå, selv når det ikke er mulig. Likevel rokket det ikke ved min egen “udødelighet”. Ironisk nok kjente jeg heller ikke på døden da jeg selv fikk kreft- ikke slik jeg gjør nå. Den gang var jeg fokusert på “nåtiden – det som skjedde der og da. Jeg hadde ikke plass til eksistensiell refleksjon.

Det er først nå, i etterkant, med erfaringene som har kommet i kjølvannet, at dødeligheten har begynt å viske i øret mitt. Ikke som en trussel, men som en påminnelse: Tanker om sårbarhet. Om hvor tynn hinnen mellom liv og død egentlig er. At livet er skjørt, det kan snu på et øyeblikk, og at jeg ikke har all verdens tid.

Dødeligheten er ikke lenger en fjern teoretisk størrelse. Den er noe jeg bærer med meg i dagene mine. Ikke på en skremmende måte, men som en slags bakgrunnsmusikk. Noe som minner meg om at alt dette – alt jeg tar for gitt – er midlertidig. Jeg kan fortsatt le, planlegge, være travel. Men nå gjør jeg det med vissheten om at det kommer en slutt, og at jeg ikke vet når.

Det får meg til å se annerledes på livet. Jeg er fremdeles ung – i alle fall vil jeg tro det. Men jeg merker også at det ikke er en selvfølge lenger. Ungdommen er ikke grenseløs. Jeg har allerede brukt opp mange av de “en dag”-ene jeg hadde før. En dag skal jeg gjøre det. En dag skal jeg reise dit. En dag skal jeg prioritere det som virkelig betyr noe. Nå skjønner jeg at den dagen må være nå. Ikke i morgen, ikke om fem år. Nå må jeg begynne å leve dem. Ikke utsette alt som er viktig, men gripe det mens det er her.

Døden blir da ikke bare et nærvær – den blir også en kontrast. Det høres kanskje ut som en klisje men for meg er det nettopp i møte med døden at livet trer tydeligst fram. Jeg ser det vakre i det jeg ellers alt for lett tar for gitt: Et barns hånd i min, en klem, en latter, en kopp kaffe, et blikk over frokostbordet, uendeligheten i de små hverdagslige tingene som betyr så ufattelig mye. Det høres kanskje klisjéfylt ut, men det er kanskje først i sorgen vi forstår hva kjærlighet egentlig betyr – og hvor sterkt vi faktisk er knyttet til hverandre.

Det er rart hvordan døden, dette store ukjente som vi helst ikke snakker om, kan være det som til slutt kaster mest lys over livet. Kanskje det er først nå når jeg forstår at det hele kan ta slutt, at jeg virkelig ser hva som har verdi. Ikke prestasjoner, ikke status, men nærhet, ømhet, tid brukt med dem vi elsker. Og ikke minst: Å være til stede i eget liv – og ikke hele tiden å haste på vei til et annet sted.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg sitter med noen svar. Jeg skriver fordi jeg kjenner behovet for å si det høyt: At døden gjør vondt. At den etterlater et tomrom som ikke kan fylles. Men også – at den kan lære oss noe. Om nærvær. Om kjærlighet. Og ikke minst om hvor dyrebart og kort dette livet faktisk er.

Heidi