Jeg vet ikke helt nå det skjer – men på et tidspunkt sluttet bursdager å være kakefest med saft i plastkrus og muffins med melis og nonstopp. Så blir de med ett heller… en mildt kaotisk dag med logistikklister, kutting av tomater og en rolig ettermiddagsfeiring der man plutselig er mest takknemlig for at festen ikke trekker ut i de små timer og ingen sølte rødvin i de nye stolene.

Og ja, la oss bare få det ut først som sist:
Innlegget jeg postet på selve bursdagen var kanskje bittelitt grumpy (du kan lese det her hvis du ikke allerede har lest det).
Bare litt.
En ørliten mikrosky i bursdagsglansen.
Men altså – jeg hadde akkurat innsett at bursdager som 7-åring var objektivt bedre med større forventninger og med mer lykkefølelse enn bursdager som 38 pluss stor moms og støle knær innebærer.

Da jeg var 7, fikk jeg sukkerkick, ballonger, bursdagskrone og kanskje litt muffinsmelis i håret – og ingen krevde at jeg skulle lage maten selv. Denne gangen stod jeg på kjøkkenet og hakket tomater til jeg fikk tennisalbue, prøver å time steketider og småsnakke med folk som har kommet en halvtime for tidlig. Så ja – kanskje jeg hadde et lite “kan noen være så snill å hente meg en tidsmaskin”-øyeblikk. Litt forståelig . ikke sant?

Men så begynte selskapet. Og da skjedde det fine:

• Alle likte maten, og hvert minutt med tomathakking ble verdt det.
• Jeg fikk bursdagssang. Ekte sang. Frivillig! (nesten i allefall)
• Jeg fikk roser – ikke sånne som er kjøpt i siste liten på bensinstasjonen, men ordentlige, fine, nesten poetiske.
• Og jeg fikk matkasser i gave – det mest geniale noen har gitt meg noensinne. Nå gleder jeg meg oppriktig til høsten, for da kommer det deilige middager rullende rett til døra, uten at jeg trenger å kutte en eneste grønnsak. Bare åpne, steke, smile.

Selskapet var akkurat slik jeg ville ha det – rolig, fint, og fylt med de jeg setter mest pris på her i verden. Og når jeg tenker meg om… kanskje det er greit å slippe barneselskap, utkledning, leker og høylytte “Skal vi leke stolleken igjen??”-rop. For ikke å snakke om bursdagskrone som strammer litt for mye over panneluggen.

En god middag, varm stemning, voksne samtaler (og kanskje ett stykke kake for mye)? Det er ikke så verst, det heller. Det er faktisk ganske nydelig.

Neste år håper jeg å ikke bruke hele dagen på å hakke tomater, så da blir det kanskje litt enklere. Kanskje tine noen spann med sodd kjøpt på coop, og later som det er 17 mai? Kanskje vi bare bestiller pizza, og later som det er temaet? Hvem vet? Det får tiden vise. Men utover det – denne bursdagen? Den gikk rett inn i hjertebobla!

Så selv om jeg begynte bursdagen med et snev av tomathakkings-fortvilelse og nostalgi etter kronedager og godteposer, endte den med noe langt finere: gode samtaler, latter rundt bordet, ekte glede – og folk jeg er så takknemlig for å ha i livet mitt.

💛Tusen takk til alle som var med og gjorde dagen min så utrolig fin – enten dere kom innom, sendte melding, sang bursdagssang, eller bare tenkte på meg (det teller også!). Jeg føler meg heldig, varm i hjertet – og litt støl i armen, men det er helt greit.

Det var en fantastisk flott bursdag.
Hjertet mitt er fullt. Tallerkenene er tomme. Og kjøkkenbenken… vel, den tok vi i dagen etter.

💛Heidi

P.S. Resten av Bursdagsmenyen kommer etter 17 mai selvfølgelig – jeg er ikke et monster. Jeg må bare komme meg etter feiringen og rekke å skrive inn oppskriftene først.