Vi syklet inn i gamlebyen i Breda i går, klare for en ny runde smågatestemning, brostein og gamle fasader som hvisker historier fra svunne tider. Mye folk i byen – tydelig at vi ikke var de eneste som hadde funnet veien hit. Turister med kart, utdrikningslag i farta,  guider med flagg, og is i hånda overalt. Men sjarmerende, det var det!

     

Vi parkerte syklene i byens geniale parkeringshus for sykler – ja, du leste riktig. Et helt eget fleretasjes sykkelhotell, der tohjulinger får stå tørt, trygt og gratis. Nederlendere, altså. De kan det der med sykler.

  

  

  

Etter noen runder i sentrum tok sulten overhånd, og vi gikk for noe litt utenom det vanlige: SojuBar – koreansk mat midt i Breda. Det luktet godt allerede før vi hadde satt oss, og menyen fristet med alt fra bao buns til sprøstekt kylling. Det tok tid. 50 minutter, faktisk. Nok til at vi vurderte å finne snacks i veska. Men da maten endelig kom? Da forsvant irritasjonen fort. Kyllingen var sprø og saftig, smakene intense og balanserte, og vi ble stille – på den gode måten. Det var rett og slett skikkelig godt. Og en iskald koreansk øl til, så var vi fornøyde.

  

  

 

Med mette mager og godt humør gikk vi videre til Grote Kerk – byens store stolthet. Det imponerende kirkebygget midt i gamlebyen. Kirker pleier å gi meg en rolig, høytidelig følelse. Men denne gangen ble det noe helt annet.

  

 

Inne møtte vi Huis van Verhalen og utstillingen TRANS-FORM – moderne kunst installert midt i det som en gang var et rom for bønn og stillhet. Lys, plast, metall – og en idé om å formidle identitet og forandring. Det ble rett og slett feil for meg. Forferdelig, faktisk. Hvordan kan et så vakkert og historisk rom brukes på en måte som nærmest overdøver dets opprinnelige sjel? Det er som å spille techno midt i et nonnekloster! Jeg ble både trist og litt sint.

  

  

    

   

  

Før vi forlot byen, tok vi en liten omvei til St. Joostkapel – en stille, enkel kapellbygning midt i det travle sentrum. Her var det ingen blinkende installasjoner eller kunstneriske påfunn. Bare ro. Og rom.

  

Vi tente lys for dem vi savner – for alle våre kjære som ikke lenger er her, men som lever videre i minnene våre. Det var et vakkert, stille øyeblikk. En pustepause. Noen minutter der alt fikk lande litt – både maten, inntrykkene og tankene. Et sted som minnet oss på hva som virkelig betyr noe.

  

 

  

Så vi gikk ut igjen – tilbake til sola, til brostein og byliv. Snakket om kylling og kunst, sykler og gamle hus. En dag med kontraster. En dag med smak.

Og kanskje viktigst: en dag som minner oss om hvor mye sted og stemning betyr – både for opplevelsen og for oss selv.