Så sitter vi her da, i bobilen med sand i sokkene og et lite snev av sol i nakken, og sier: Takk for nå, Calais! Etter noen deilige dager ved kysten er det på tide å rulle videre – men ikke uten en liten mimrestund og kanskje én (ok, to) siste slurp av smeltende softis.

  

  

   

Calais, du overrasket oss! I fjor kom vi kanskje først og fremst fordi du lå strategisk til – sånn “la oss bare sove her én natt”-aktig. Men plutselig satt vi på strandpromenaden med is i hånda og saltdamp i håret og lurte på om vi egentlig burde melde flytting.

   

   

Så i år kom vi tilbake, og vet du hva? Det var akkurat så hyggelig som vi husket. Samme sjarmerende havbris, samme knasende strandgrus under sandalene og samme lune stemning som fikk oss til å senke skuldrene på rekordtid. Det er noe eget med steder som ikke bare lever opp til minnene, men liksom gir deg et lite nikk og sier: “Velkommen tilbake – vi har savna dere litt, faktisk.”

  

  

   

Strandpromenaden, ja. Der kunne vi tusle og småskrangle i timesvis, mens vinden tok tak i både caps og samtaleemner. Is måtte vi ha, selvfølgelig – det er ferie-loven. Det ble både pære, fersken, sjokolade og noe blått som antagelig var ment for barn, men som smakte eventyr. Heldigvis dryppet mesteparten på tærne våre og ikke klærne – det er jo det viktigste.

  

     

 

Og så: Le Dragon! Den store mekaniske skapningen som bor nede ved vannet og ser ut som en blanding av Jules Verne, smijern og barndomsfantasi. Vi var ikke oppe i den – det får bli neste gang – men vi ble stående og bare stirre. Den beveget seg, pustet, og plutselig: PSSST! – en sky av damp rett i ansiktet. Det var som å få et fransk kyss fra en dampmaskin. Vi lo og rygget, og var umiddelbart både fascinert og småforelska. For hvem kan motstå en by med sin egen dampende drage?

  

  

   

Fyrtårnet sto i bakgrunnen som den litt strenge, men kjærlige bestemora som bare er der – og vi nikket respektfullt. Ingen sprut derfra.

 

  

   

Stranda leverte i år også! Vind i håret, sand under neglene, og havutsikt som kunne fått en poet til å begynne med Instagram. Noen badet, noen samlet skjell, noen satt bare stille og nøt lyden av bølgene og tanken på at sokkene allerede var ødelagt uansett.

   

 

Nå sier vi farvel – au revoir, Calais! – og takker for lune kvelder, vind i håret, is på leppa og en liten dæsj dragedamp. Neste stopp vet vi ikke helt ennå, men én ting er sikkert: Calais har fått en plass i bobla vår

 

    

Apropos

Og som alltid når man vasser rundt på stranda med vindkast fra sørvest og badetøy som egentlig ikke helt var designet for nordfransk vær, så dukket det opp et lite barnerim i bakhodet:
“I see England, I see France, I see someone’s underpants!”
Ja, det var kanskje våre egne. Men hva gjør vel det – ferie handler jo om å slippe seg løs, le litt høyt, og la både isen og verdigheten smelte litt i sommersola.