I går dro vi til Bornem for å besøke det vakre Castle de Marnix de Sainte Aldegonde – og la meg bare si: for et slott! Utsiden ser ut som noe fra et eventyr, og jeg var klar for å føle meg som en belgisk prinsesse.

  

    

Men så kom omvisningen -2 timer og 36 minutter med… ja, la oss kalle det hummer og canari. Vi fikk ALT. Historien om porselenet. Historien om kniplingene. Historien om tegningene, malerier, Pieter Bruegel, historiske bøket Og – hold deg fast – andejakt og mye mye  mer. Jeg visste ikke en gang at det var mulig å si så mye om andejakt.

  

   

Da vi endelig -etter 2 timet – kom til det jeg hadde gledet meg til – selve rommene i slottet – var vi så utmattet at vi bare nikket mekanisk. Litt som zombier med høflighet. Rommene var fine altså, litt sånn overloaded chic – mye av alt, men sjarmerende. Hadde vi hatt litt mer energi igjen, hadde vi nok satt enda mer pris på det.

  

    

Og som en ekstra liten plottwist: fotografering er forbudt inne i slottet. Du får bare ta bilder ute. Så ja, jeg har ingen bevis på alt dette porselenet jeg nå kan mer om enn jeg noen gang ba om.

  

     

   

    

Likevel – slottet er vakkert, historien er spennende, og det er definitivt verdt et besøk. Men jeg anbefaler dobesøk før guidingen. gode sko, en matpakke og en liten bøtte med tålmodighet. Og kanskje en energibar til den siste delen, så du faktisk klarer å se høydepunktene.

  

   

For Bornem har et eventyrslott. Du må bare kjempe deg gjennom en masse uvesentlighetet for å oppleve det