Noen ganger havner man et sted der man føler seg som en amatør på gourmetfestival. Det skjedde oss i Köln, i en sjarmerende liten restaurant med det staselige navnet Yas. Adressen? Groß St. Martin 2. Navnet på menyen? Tysk! Språket til betjeningen? Persisk! Våre språkkunnskaper? Tja! Vi holder oss flytende på reisentysk med innslag av nervøs latter og fingerspråk.

 

     

Vi hadde jo spist persisk mat før. Men da var det gjerne hjemme hos noen som smilte vennlig, sa “vær så god”, og lesset tallerkenen din med deilige, ukjente smaker. Denne gangen måtte vi altså velge. Fra en meny. På tysk. Ingen engelsk i sikte. Men vi er jo modige, så vi pekte stolt på noe som het Persisk Grillteller für zwei. Det føltes trygt. Grill. Teller. Zwei. Vi er zwei. Dette går bra.

  

Drikken kom – og med den et mystisk lite ritualfat. Et halvt løkhode, en cherrytomat delt på midten (som om det var et kirurgisk inngrep), noen friske urter, en reddik og tre små trekanter vi ikke visste om var smør, ost eller kanskje såpe. I tillegg en kurv med lefser – eller tynne brød? Vi så oss rundt. Ingen spiste. Vi gjorde som ekte nordmenn: lot sulten vinne.

 

   

Vi brettet lefser, la på litt løk, en urt eller to, kanskje en ost/ikke-ost-trekant, og testet. Magisk. Litt usikker på om det var forrett, pynt eller offergave, men vi spiste opp hele fatet med andakt og god appetitt.

  

Og da. DA kom det store øyeblikket. Et gigantisk, gullfarget fat som ville fått en Disney-prinsesse til å blekne av misunnelse ble båret til bordet. På det: safranris med granateple, kyllingstykker som luktet grillhimmel, spyd med kjøttdeig (men på den fancy persiske måten), og to dampende gryter – én med bønner og lam, den andre med linser og lam. Jeg aner ikke hva noe av det heter, men hjertet mitt visste: Dette er ekte kjærlighet i gryteform.

  

  

Vi spiste. Vi småsnakket. Vi sukket lykkelig. Vi tygde sakte. Vi vurderte å flytte inn. Og så, som en ekte persisk finale, satt vi lenge. Lenge. Og bare… nøt.

Det ble en kveld full av nye smaker, rare spørsmål, litt språkforvirring og fullstendig matsuksess. Og kanskje viktigst av alt: Vi klarte oss. Med tysk. Og med åpent sinn. Og med verdens mest mystiske forrett.