Det sies at det er godt å komme hjem – og vet du hva?
Det stemmer fortsatt, selv om man ikke tåler kaffe og må leve på vann og tynn te.
Men tro meg: å sitte i egen sofa, dog med forkle(kateter)posen fortsatt på plass, men uten tyske tremannsrom og alarmsnorer, er et enormt fremskritt.

For ja, jeg kom meg hjem – etter over 200 mil med bobil på to dager.
Det var ikke akkurat en «Kjør langsomt, nyt utsikten»-type tur.
Det var mer “vi må hjem før noe annet lekker eller svikter.“

Vi suste gjennom Tyskland som et slags ambulerende nyretransportsystem, med et kart fullt av rasteplasser og medisinske bekymringer.
Stiv i kroppen, skvulpende kateterpose og blikket rett frem, gikk det slag i slag.
Og utrolig nok – jeg overlevde det også.

  

  
Ikke syk, ikke frisk, bare… i limbo

Etter hjemkomsten var det en dag med mye stillesitting og stirring – og en aldri så liten følelse av medisinsk limbo. Ikke syk nok for sykehus, men heller ikke trygg nok til å stole helt på kroppen. Og midt i dette:

Mandagsmorgen: St. Olav avlyser timen min!
Joda. De var usikre på om jeg skulle til urologisk eller gynekologisk, og så var det plutselig snakk om MRSA-frykt.

“Du har jo vært i Tyskland…”
Ja, jeg har det! Tysk sykehus inkl. 3-mannsrom – men jeg kom jo ikke hjem som en skolert biologisk krigfører med MRSA i bagasjen, klar til å spre rundt meg. Bare en litt usikker og engstelig dame med  syke nyrer, et kateter og en pose, som vil bli frisk igjen.

Uansett, ingen time der før den 27 august!!!!

Fastlegen min hadde (forståelig nok) ferie, men inn trådte verdens beste sommervikar.
Mild, trygg, effektiv – og så behagelig å snakke med at jeg nesten glemte hvorfor jeg var der.

Han tok prøver, sjekket meg nøye og kom i dag  tilbake med beskjed som fikk skuldrene til å synke:

“Nyrefunksjonen din er nesten helt normal igjen. Litt betennelse i kroppen. Dette går riktig vei.”

Og vet du – det gjorde det hele litt lettere å bære, og verden ble med et litt lysere. (Og St.Olav ble nesten tilgitt, men bare nesten).


Lekkasjesjokk

Men livet med kateter er aldri kjedelig.
Forkleposen begynte å lekke, og det ble klart at vi trengte nytt utstyr – og det litt fort!

Så jeg, datteren og forkleposen marsjerte inn på apoteket som en liten tropp.
Og altså – aldri har jeg følt meg mer i sentrum.
Blikkene? Mange. Nysgjerrige. Stirrende.
Følelsen? “Hva ser dere på? Dette er vel normalt – jeg er jo i HELFO, det er jo bare en kateterpose!!!”

Men etter det jeg har vært gjennom, spilte det ingen rolle. La dem glo,  jeg har  omtrent null prosent blyghet igjen.

  

  
Ikke én, men hundre poser

Og så var det kateterutstyret, da.
Visste du at det ikke finnes i småpakker?
Nei, her må man kjøpe som om man driver institusjon. Så nå har jeg kateterposer nok til å overleve både pandemi, krig og campingferie.

Og dyrt? Hjelpe meg! For en egenandel!
Takk og pris for blåresept, HELFO og alle de som holder dette systemet gående. Hvis jeg måtte ha betalt det hele tror jeg at jeg ville vurdert å brukt en zippose isteden.

Ny pose, ny frihet

Men høydepunktet?
Jeg har nå fått en mindre pose som festes på leggen! Diskret, lettere å leve med – og den kan tømmes med en liten knepp hver fjerde time, i motsetning til den gamle som flagret rundt som en medisinsk forklefest.

Ingen vet riktig hva som skjer videre, men én ting vet jeg:
Det går bedre.
Jeg er hjemme, jeg har en plan, og kroppen min har begynt å samarbeide igjen.

Fortsettelsen

Allerede i morgen skal jeg inn til nye blodprøver, nyrescanning og videre sjekk.
Det føles litt som en eksamen – men heldigvis en jeg kan stille til med roligere puls enn de i tidligere år..


Og helt til slutt…

Tusen takk for all omsorg, alle blomster og alle varme ønsker om god bedring.
Det har virkelig lyst opp en vanskelig tid – mer enn dere aner.
Jeg føler meg både rørt, støttet og sett.
Og for første gang på lenge: optimistisk.