Etter tre uker med prøvetaking, kateterpose og mer spenning enn en sesongfinale på Netflix, var dagen endelig kommet. Time på St. Olav. Jeg var godt forberedt: negativ MRSA-test i lomma og et overskudd av optimisme. Klokka 15.30 skulle jeg møte legen, og jeg hadde allerede bestemt meg – dette går helt fint!

   

    

Men – den naive optimismen fikk seg en liten knekk. For det viser seg at én MRSA-test ikke er nok. Nei da, man må ha tre! Og til jeg kunne bevise at jeg var trippel-negativ, ble jeg utstyrt med munnbind og fullt smittevernutstyr. Jeg følte meg mer som en deltaker i et sci-fi-eksperiment enn en pasient på St. Olav.

  

     

Så kom øyeblikket. Kameraet skulle opp. Men nei, kroppen min hadde tydeligvis meldt seg av hele prosjektet. Kul umulig å få det til. Lege nummer to ble hentet inn. Ingen resultat. Lege nummer tre ankom scenen – heller ikke han fikk det til. Til slutt måtte de kaste inn håndkleet.

    

    

Plan B: kateteret tilbake. Men den gang ei! For kateteret nektet å samarbeide. Det endte med at jeg ble sendt videre til akutten, uten kateter, men med ny rekord i “antall leger som har gitt opp på ett og samme menneske”.

Og her sitter jeg nå. På akutten. Uten kateter. Venter på operasjonssal, narkose og et lite mirakel i form av et kateter som endelig vil bo hos meg igjen.

  

  

Så, kjære leser: Noen drar på spa, andre på shoppingtur. Jeg? Jeg får en fredag ettermiddag på St. Olav, tre leger i trippel frustrasjon, MRSA-maske som bonus og en ufrivillig pause fra kateter. Livet er fullt av overraskelser!