Det begynte, som det ofte gjør, med at jeg bare skulle se. Se litt på markedet, rusle mellom bodene, kanskje kjøpe en kaffe. Du vet – bare kjenne på stemningen, være i flyt.

  

Men så sto den der. Kjolen. Den jeg ikke trengte. Den som smilte til meg med akkurat riktig sving i skjørtet og et mønster som ropte: “Du kommer til å bruke meg til alt – og ingenting.” Så da ble den med hjem. Eller – til midlertidig hjem, da. For snart skal spaniahuset vårt sendes ut i verden.

  

   

Vi er inne i de siste dagene før alt skal skje: Torsdag kommer fotografen, og i løpet av pinsehelga legger eiendomsmegleren det hele ut. Det lukter slutten på et kapittel og starten på noe nytt. Med en dæsj støv, svette og følelseskluss.

   

   

Men midt i alt det – markedet. Duften av nystekte churros, solbriller og fargerike kjoler. En eldre dame med røde briller selger selvlaget keramikk jeg ikke visste jeg trengte. Små skatter. Smil. Og meg, som plutselig husker at livet faktisk skjer her og nå – ikke etter alt er på plass.

   

   

Så vi tuslet opp til toppen av markedet, til Top Nosh Café Bar. Her har vi i alle år (helt siden 2002) tatt en pust i bakken. Det har vært møtepunkt og treffpunktet for oss opp gjennom årene. Pappa som passer bordet og vi andre kommer svette og opprømte med skatter vi har funnet. Så blir det brus i glassene, kaffe i koppene, churros og cheese nachos på bordet, sol i ansiktet og skuldrene er senket – akkurat sånn skal et søndagsmarkedet være.

  

  

   

Og det slo meg – for hundrede gang – at livet ikke kommer senere. Det skjer i slike øyeblikk. I smuler, skrålys og en litt for fargerik kjole.

Og det er faktisk ganske nydelig!