Altså – jeg har gledet meg siden vi satte bilen inn på vinterlagring. Hver gang snøen lavet ned, hver gang det regnet i mars og jeg tenkte nå, nå må det da snart bli vår? – så har jeg kjent det krible i kroppen. Og i dag? I dag var dagen. Endelig!

  

   

Det har vært så mye som skulle på plass før vi kunne dra. Huset i spania, småting som plutselig ble store, avtaler som dukket opp, og det evige spørsmålet: Har vi husket alt nå da? Men i dag tidlig våknet jeg med den følelsen – du vet, den som nesten bobler over: Nå skjer det!

Vel… vi kom oss jo ikke akkurat av gårde ved soloppgang. Det var mye som fremdeles måtte på plass, og det ble tidlig ettermiddag før hjulene endelig rullet, men det gjør ingenting. For det viktigste er jo nettopp det – vi ER i gang! Sommerens bobiltur er offisielt startet, og det føles som en liten fest inni meg.

  

    

Første stopp ble allerede på rasteplassen på Støren. Vi hadde ikke spist siden frokost tidlig i morges, så da vi rullet inn der og kjente lukta av varm asfalt, gress og sol, tenkte jeg bare: Nå er det ferie. Vi slang oss ned ved  campingbordet og benkene , i sola og spiste som om vi ikke hadde sett mat på en uke.  Elva sildret forbi, 25 varme grader og sol fra nesten skyfri himmel – altså, kan det bli bedre?

  

    

Jeg kjenner allerede at skuldrene senker seg. Det er noe med friheten på veien. Den følelsen av at vi har alt vi trenger med oss, og ingen klokke som tikker høyere enn humøret vårt.

Hvor vi skal? Det vet vi ikke helt ennå. Men én ting er sikkert – vi er på veien igjen, og det er akkurat der vi hører hjemme nå.