Altså. Det begynte uskyldig. En helt vanlig feriedag i Brugge, byen som ser ut som den ble laget av marsipan og turistpostkort. Vi hadde akkurat overlevd en Ubertur, og tenkte: “Nå trenger jeg noe ekte kultur.” Så klart. Hva passer da bedre enn et museum viet til… Frietjes?

  

   

  

Japp. Friterte poteter. Ikke Rembrandt. Ikke gotiske katedraler. Poteter. Fritert. Velkommen til Belgia.

  

🏛️ Et museum for pommes frites. Dette finnes altså.

Frietjesmuseum i Brugge er verdens første og eneste museum som tar poteter på blodig alvor. Det starter med en utstilling om potetens opprinnelse i Sør-Amerika (ingen spoiler, men poteten har alltid vært rundt, for å si det sånn), og går videre til en salig hyllest til fritens opprinnelse.

 

Der står det svart på hvitt:

Det var Belgia som oppfant Frietjes, ikke Frankrike.


Jeg nikket anerkjennende mens jeg stirret på et gammelt maleri av en potetbonde og en gammel bok som klassifiserer potetsorter. Jeg hadde aldri vært så stolt over noe jeg ikke hadde noe med å gjøre.

  

       

   
🎰 Potetmaskin og knust drøm

Midt i alt glitteret og potetglansen står det plutselig en frietjes-maskin. En slags jukeboks for pommes frites. Jeg tenkte: “Endelig, nå blir det automatpottis!” Men neida. Den var kun til utstilling. Ikke rør. Ikke bruk. Ikke håp!

Et øyeblikk følte jeg meg som et barn uten lørdagsgodt. Men så kom jeg til det neste rommet…

  

  


🎤 Frietjes-karaoke. Jepp. Det er en greie.

Ingen forventer karaoke om poteter av “Frietjes”. Men her var den. På skjerm, med mikrofon og alt. Og de sang en belgisk poplåt om frites. Jeg vurderte seriøst å synge. Men det sto en 8-åring i kø bak meg med en ketchup-T-skjorte og blikket til en som mener alvor. Jeg trakk meg. Belgisk kultur skal respekteres.

  

🍟 Dobbeltfritert og dobbelt så godt

I en egen monter står det forklart hvordan ekte belgiske Frietjes friteres to ganger. Først i lav varme (for å gjøre dem myke), så i høy varme (for å gjøre dem sprø). Akkurat som livet, egentlig: først småkjedelig og seigt, så plutselig steikhett og sprøtt.

  

Og ikke med hvilken som helst olje – neida. Oksefett, takk som byr. Glem den der hipster-olivenoljen. Her snakker vi kjøttfull tradisjon.

  

  

🍶 Sausreligionen er ekte

Etterpå kom jeg til saus-rommet. (Nei, ikke drøm – det er ekte.) Belgierne tar saus dønn seriøst. De har flere saustyper enn jeg har sokker. Jeg trodde jeg var vill når jeg valgte chilimajones på McDonald’s, men Belgia lo rått. Her kan du velge mellom andalouse, samuraï, joppiesaus og gudene vet hva mer.

Jeg spurte en belgisk mann hva han foretrakk. Han så på meg som om jeg hadde spurt hva han mente om sin egen mor. Så han gikk videre. Jeg tenkte han liker vel også majones best, og da mener jeg;
Majones. Ekte majones. Ikke det der flytende tullet vi har i Norge.


🎉 Når Frietjes blir kulturarv

Visste du forresten at Belgia vil ha Frietjes-kulturen sin på UNESCOs liste over immateriell kulturarv? Jeg trodde først det var kødd, men nei – det er på ekte. De har egne fritkot-boder på hvert gatehjørne, og folk står i kø for å få en kjegle med Frietjes og saus som renner nedover albuen.

  

  

Det er ikke et måltid. Det er en livsstil.

 

  

🥔 Jeg kom for poteter. Jeg gikk som en troende.

Jeg avsluttet besøket i kjelleren – ikke med vin, men med nyfriterte Frietjes. Jeg spiste dem med en verdighet som om jeg tok nattverd. Jeg tror jeg sa “halleluja” da jeg traff den første sprø biten. Kanskje høyt.

Og vet du hva? Jeg skjønner det nå. Dette er ikke bare pommes frites. Dette er Belgias nasjonalskatt (Frietjes). Og jeg er herved omvendt.

Neste gang noen sier “skal vi ta en øl?” sier jeg:

“Nei, vi skal spise Frietjes. Med majones. Som voksne mennesker!”

  

  

PS: Hvis du trodde dette bare var mat – det er det ikke. Det er et kall. Jeg vurderer å starte en fritjes-klubb i nabolaget. Meld deg gjerne hvis du har potetskreller og kjærlighet i hjertet.

  

    

P.s.s I Belgia er saus til frietjes en egen religion, og de fleste fritkot (gatekjøkken) tilbyr 10–30 forskjellige typer. Feks:

  

Klassikere du må prøve:

Mayonaise: Den hellige gral. Belgisk majones er tykkere og rikere enn den norske varianten.

Andalouse: Kremet, rød-oransje saus laget med majones, tomatpuré og paprika. Mild og god.

Samuraï: En sterkere variant med chili – perfekt for deg som liker litt sting.

Ketchup: Ja, den finnes, men i Belgia er den omtrent like populær som regnvær i ferieuka.

Tartare: Kald saus med urter og sylteagurk – perfekt til sprø frites og fisk.

Curry ketchup: Søt, krydret og populær blant barn og tyskere.

Americain: Ikke fra USA! Dette er en rød-oransje, kremet saus med tomat og krydder.

  

For de eventyrlystne

Joppiesaus: Nederlansk suksess – laget med løk, karri og majones. Søt og mild.

Pickles: En litt sur og chunky saus med sylteagurk og sennep. Elsket og hatet.

Brazil: Tropisk-inspirert saus, ofte med ananas og karri.

Cocktail: Ikke for reker – men en rosa blanding av majones og ketchup.

Mammouth: Majones + pickles + løk + krydder. Litt kaos, men på en god måte.

Pitta: Hvitløksbasert saus inspirert av Midtøsten.

Aioli: Hvitløk + majones. Duften sier «jeg har ikke planer om å kysse noen i kveld.»

  

Litt mer sjeldne eller spesielle

Pepersaus: Sort peppersaus – vanligvis til biff, men her: over frites.

Stoofvleessaus: Laget med den mørke kjøttgryten stoofvlees – et helt måltid som saus!

Looksaus: «Look» betyr hvitløk på nederlandsk – denne er kraftig!

Sambal: Sterk chilisaus for de modige.

Zigeunersaus: Paprika- og tomatbasert, søt og litt røkt. (NB: Navnet regnes som utdatert noen steder.)

  

Hva velger belgierne selv?

Mest populære kombinasjon: Frites med andalouse eller samuraï

Mest tradisjonelle: Majones eller stoofvlees

Mest turist-elskede: Joppiesaus og samuraï