Corporon, Yvette Manessis «Når sypressene hvisker»

Egentlig vet jeg ikke om «Når sypressene hvisker» av Yvette Manessis Corporon er påskelektyre i ordets rette forstand, selv om jeg leste den i påska. Strengt tatt burde man ha ligget under parasollen på en bortgjemt gresk strand og lest denne. Boka begynner med at enken Daphne sammen med sin seks år gamle datter Evie drar fra New York til Hellas – til sin greske familie, og til barndommens ferieminner. Hensikten med turen er å gjøre klart til bryllup. Hennes amerikanske forlovede, Stephen, vil komme ned senere. Allerede her, forstår vi som lesere at forfatteren legger opp til at boka skal handle om ulike verdier, holdninger og ikke minst kraftige kulturkollisjoner. Dette inntrykket blir hele tiden forsterket på de første siden og intensiveres ved første møte med grekeren Yianni : «Daphne så forvirret på han. Det var måten han sa ordet Amerikanidaen på. Foreldrene hennes hadde strebet etter at hun skulle bære denne tittelen, og hun hadde båret den med stolthet. Men måten ordet hadde glidd over tungen hans hadde ingenting med stolthet å gjøre. Måten han hadde sagt det på handlet mer om en anklage.» I boka, får vi blant annet øyeblikksbilder av Daphnes barndom, forholdene til noen menn; hennes ektemann Alex, forloveden Stephen og Yianni. Samtidig følger vi Daphne frem mot det planlagte bryllupet.

Corporon, Yvette Manessis (2015), «Når sypressene hvisker». Cappelen DAMM

 «Og dette … kunngjorde Yia-yia. Dette er min Daphne. Barnebarnet mitt. Her er hun, den svært berømte kokken i New York som jeg har fortalt deg om. Ja, sa han stadig uten å se i hennes retning: Amerikanidaen»

Dette er på en måte en stille bok som handler om behovet for finne tilbake til seg selv og sine røtter. Vi følger hovedpersonen Daphne på en reise tilbake til sine røtter, det vil si til den greske øya Erikousa og ikke minst til sin Yia-yia (bestemor). Forfatteren tar oss med inn i den greske varmen og kulturen, og hun fletter enkelt sammen tradisjon, mystikk i bokens historie. Som leser faller jeg pladask for Yia-yia, som medmenneske og som bestemor og oldemor. Ja, jeg liker mange av karakterene som beskrives i boka, som blant annet lille sjenerte Evie, som blomstrer skikkelig opp i den rause thea (tante) Popi og Yia-yias selskap. «Du fortalte meg i telefonen at hun var sjenert. Dette barnet er ikke sjenert. Det er fult av liv. Se på henne. Yia-yiaa klukklo … Hjemme er hun det. Men helt siden vi kom hit, er hun som et helt annet barn. – Hun er ikke et helt annet barn, insisterte Yia-yia. Hun er det samme vidunderlige barnet både her og der, Daphne mou. Det som utgjør forskjellen er kjærlighet. Hun vet hvor mye kjærlighet hun har her».

Corporon, Yvette Manessis (2015), «Når sypressene hvisker». Cappelen DAMM

«Men selv om de [Sypressene] beholdt sin standhaftige taushet, visste Daphne at de skjelvende bladene hadde noe de ville si henne.
De sier at det er på tide å gå hjem»

              

Jeg synes dette er en velskrevet bok. Forfatteren skriver med varme og innlevelse, og som leser blir jeg tatt med på en spennende kulturell reise, i en tradisjoner som vektlegger mat, omsorg, samvær, familie og vennskap – verdier som er viktige også for meg. Det aller beste med boka, og som virkelig løftet den, var kanskje den overraskede slutten. Den er absolutt ikke som forventet! Siden jeg har begynt med å gi terningkast , må jeg jo gi denne et også, og det kan ikke bli annet enn et velfortjent terningkast: 6.

Tips! For oppskrift på Baker Bruns Påskeharer TRYKK HER!

Corporon, Yvette Manessis (2015), «Når sypressene hvisker». Cappelen DAMM

Generelle opplysninger om boka:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s