Riley, Lucinda, (2016) «De syv søstre», Cappelen Damms

Da har jeg endelig lest «De syv søstre» av Lucinda Riley, og jeg må bare med en gang si at jeg gleder meg til å begynne på neste bok i serien. Som så mange andre bøker som jeg har lest i det siste følger vi flere tidslinjer i boka, og får historien avdekket sakte med sikkert, mens vi følger hovedpersonen Maia i hennes leten etter sin biologiske famille. Maia er den eldste av seks jenter som Pa Salt har adoptert. Han har oppkalt døtrene etter stjernebildet «De syv søstre»: Maia, Ally (Alcyone), Star (Asterope), CeCe (Celeano), Tiggy (Taygete) og Electra. Det er ingen syvende søster (Merope).

«Jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg var og hva jeg holdt på med da jeg fikk vite at faren min var død» (side 15)
Riley, Lucinda, (2016) «De syv søstre», Cappelen Damms (side 15)

Boka begynner med at Maia får vite at Pa Salt er død. Maia som fremstår som beskjeden, på kanten av engstelig er den eneste av døtrene som fremdeles bor på og jobber fra Atlantis, som er Pa Salts private og nokså isolerte eiendom i Genévesjøen. Maia drar sjelden fra Atlantis, men akkurat når hun får beskjed om farens død er hun i London på besøk hos en venninne. – Hun pakker sammen, begynner å varsle søstrene om dødsfallet og styrter hjem til sin formynder Ma og til Husholderen Claudia. Vel hjemme får hun og etter hvert også søstrene vite at selv om faren døde hjemme, er han allerede stedt til hvile fra sin fantastiske Yacht «Titanen». Alle jentene blir overrasket over en armillarsfære, som Pa Salt har fått satt opp i hagen. Der er navnene på hver av jentene inngravert, sammen med en koordinat og noen ord på gresk. I tillegg får hver av jentene et brev som Pa Salt har skrevet til dem. «Jeg så på brevet mitt … Bare synet av fars håndskrift gav meg lyst til å gråte» (s.74). Uten å røpe for mye kan jeg si at brevet og koordinatene til Maia fører henne til Brasil. Sakte men sikkert får vi også avdekket historien til Izabela Rosa Bonifacio, som er nært knyttet til byggingen av Kristus-statuen i Rio de Janeiro.

«… Det var hans ønske at begravelsen skulle finne sted umiddelbart og at ingen av dere jenter skulle være til stede … din far insisterte på at så snart han var død, skulle kroppen hans fraktes med privatflyet til yachten. Og når den kom om bord, skulle den plasseres i en blykiste … Så skulle han seiles langt ut på havet … og han ville ikke påføre døtrene sine sorg ved å be dem være vitne til … hendelsen».
Riley, Lucinda, (2016) «De syv søstre», Cappelen Damms (side 27-28)

Riley, Lucinda, (2016) «De syv søstre», Cappelen Damms

Dette er ei bok jeg gjerne anbefaler for de som liker litt «rosenrøde» historier, om blant annet det å riste av seg fortiden, finne seg selv, om brasilianske fasendaer, om restriksjonene for (velstående) kvinner på 1920-tallet, frislupne kunstnere ispedd (litt) tragiske kjærlighetshistorier og mye, mye mer. Selv om jeg fant Maia litt vel urasjonell ved enkelte anledninger, kunne jeg ikke noe annet enn å bli glad i henne, det samme gjelder for Izabela. Livsglade Izabela falt jeg virkelig for. Når det er sagt, må jeg understreke at det er mange interessante karakterer og personbeskrivelser i denne boka, som er godt oppbygd og velskrevet. I tillegg er den underholdene og rørende og jeg må bare si at jeg gleder meg til å lese neste bok i serien. Når jeg først har begynt med terningkast fortsetter jeg like godt med det og gir boka Terningkast: 5.

Hvis du ønsker oppskriften på Snurrer med ost, persille, purre og skinke , TRYKK HER!