Etter tre uker med prøver, kateterpose og et håp om at nå skulle det ordne seg, var jeg klar. Jeg hadde pakket sekken med optimisme, tatt MRSA-test (negativ, takk for det!) og tenkte: “Dette går jo som en lek.” Vel. Kroppen min hadde åpenbart meldt seg ut av den avtalen.

Kameraet skulle opp. Legen smilte tappert, jeg pustet dypt inn – og kroppen min sa et rungende: NEI TAKK. Ikke bare én gang, men tre ganger, for tre leger prøvde seg. Og hva skjedde? Ingen ting. Nada. Zip. Null samarbeid. Det var som å ha en låst dør uten nøkkel – og alle sto og banket på. Til slutt måtte de bare kaste inn håndkleet. Bokstavelig talt.

Så da bar det til akutten. Flere blodprøver, flere samtaler med leger. Jeg begynte å føle meg som hovedrollen i en medisinsk reality-serie: “Urinrøret som nektet å samarbeide – følg med i neste episode!”

Heldigvis fikk jeg etter hvert et rom på urologisk kirurgi, der en utrolig hyggelig sykepleier møtte meg. Men det er grenser for hva selv de mest erfarne sykepleiere kan trylle fram. Etter en stund måtte jeg ringe inn backup: min kjære mann. Jeg trengte lader, øretelefoner, toalettmappe, og ikke minst – en liten dose kjærlig støtte. Han kom på null komma niks, som en ekte superhelt uten kappe. Da ble ventetiden straks litt lettere. (Det er utrolig hvordan et par øretelefoner kan redde både humør og fornuft.)

  

  

Så, på kvelden ble jeg trillet ned til operasjonssalen. Jeg var helt sikker på at jeg skulle legges i narkose. Hadde nesten forberedt meg på å telle ned fra ti, og våkne opp med en ny blære og et smil. Men nei – det ble spinalbedøvelse. Spinal, altså! Der lå jeg, lam fra livet og ned, men våken i toppen. En veldig rar følelse. Jeg kunne bevege armene, prate og le, men beina? De hadde tatt ferie. Det var som å være halvveis robot, halvveis menneske. Litt som Terminator, bare med kateter.

Men, mirakelet skjedde: etter litt om og men fikk de kameraet opp. Undersøkelsen ble gjennomført, og kateteret kom endelig på plass. Jeg pustet lettet ut – endelig hadde vi fått hull på byllen, bokstavelig talt.

Og så… overvåkningen. Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle ligge der én time, bare for å sjekke at spinalen slapp taket og beina våknet til liv. Men det mine bein leverte, var fem lange timer. Fem timer med tunge, prikkende tømmerstokker som nektet å lystre. Og der lå jeg – uten bok, uten musikk, uten telefon. Kun meg selv, tankene mine og en klokke som gikk saktere enn et snegleløp i motvind. Jeg kan love deg: kjedsomhet får en helt ny dimensjon på overvåkningen.

Til slutt fikk jeg komme opp på rommet igjen, og da sov jeg tre vidunderlige timer, før morgenen og frokosten var der. Og så kom legen. Jeg holdt pusten. Var det gode eller dårlige nyheter?

Heldigvis: blæra mi så normal ut (halleluja!). Men – den var tydelig strukket etter opplevelsen i Tyskland. Urinrøret derimot, hadde fått seg en knekk. Hvorfor? Ingen vet. Det er liksom som en mystisk plott-twist i serien: “Urinrøret og den mystiske knekken.” Og for å få svar, blir det nye undersøkelser om 14 dager.

  

  

Så nå sitter jeg her igjen. Sliten, ja. Lettet, litt. Og med en god dose humor, for hva annet kan man gjøre? Jeg håper inderlig legene finner ut av dette snart, så jeg kan legge kateter-dramaet bak meg. Men jeg må si: om noen hadde fortalt meg for et år siden at jeg skulle bruke så mye tid på å diskutere urinrør, kamera og spinalbedøvelse – da hadde jeg bare ledd. Nå? Nå ler jeg fortsatt. For ellers hadde jeg grått.