Ah, Seilerholmen! Lene er tilbake med sin velkjente blanding av småbysjarm, salt luft og skravlende naboer som vet litt mer enn de sier. Jeg visste allerede etter første side at dette kom til å bli en sånn bok som lukter både sjø og eplekake.

Dette er en kosebok på sitt beste – og nei, det er ikke et skjellsord. Det er den typen bok du leser med sokkene trukket opp, mens regnet trommer på ruta, og du tenker: «Bare ett kapittel til.»

Laura tilbringer høsten på øya med skrivekurs, hummerfest og høstmarked – og som alltid hos Kjølner skjer det mer mellom linjene enn folk vil innrømme. Et hint av drama, litt forviklinger, og en dose varme som gjør at du ikke vil forlate øya helt ennå.

Jeg liker hvordan Lene skriver med et smil i pennen. Hun får deg til å trekke på skuldrene, humre litt og kjenne igjen småting fra eget liv – alt pakket inn i høstfarger og duften av kaffe.

Og midt mellom alt det koselige lærte jeg faktisk noe nytt – om rosa pelikaner! Jeg sier ikke mer, men jeg lo høyt. Det er noe med måten Kjølner sniker inn små detaljer som får deg til å nikke og tenke: “Ja, sånn er livet – fullt av små overraskelser.”

Dette er ikke en bok som prøver å imponere deg. Den bare setter seg rolig ved siden av deg, lar deg puste, og minner deg på at ikke alt i livet må være så alvorlig. For meg er Høst på Seilerholmen en pause – en lun, salt og smått rampete påminnelse om at hverdagen kan være ganske fin når man ser den i lav høstsol. Terningkast: 5

Flere bøker i denne serien: