Det er kanskje litt flaut å innrømme det, men jeg har ikke lest noe av Jojo Moyes tidligere. Jeg har venninner som har berømmet henne opp i skyene, og som sluker det meste av det hun har skrevet. Når de har gitt referater fra bøkene, har jeg tenkt, nei dette er ikke noe for meg. Men her i forrige uke ombestemte jeg meg, og tenkte at nå er tiden inne for en Moyes bok også for meg.  Så denne uken har jeg lest «Over horisonten», som kom ut i 2019.

I boka møter vi engelske Alice. Hun trives ikke i den engelske sosieteten, og takker umiddelbart ja til en amerikaners raske frieri. Det fører henne til USA og en småby i Kentucky. Hun flytter inn i den avdøde svigermorens hus, hvor ingenting kan endres eller flyttes på. Ikke nok med det, de bor der sammen med svigerfaren. Ektemannen overser henne, Svigerfaren misliker henne, ikke blir hun gravid, og landsbyen er ikke særlig vennlig innstilt ovenfor henne. Etter hvert melder Alice seg frivillig til å reise rundt i nabolaget med bøker for USA kløvhestbibliotek, WPA.

Dette er ei bok som generelt sett handler hvordan bibliotekene sprer kunnskap og leseglede i befolkningen. Mer spesielt handler den om hvordan fire kvinner på hester/esel bringer bøker, kunnskap, selvinnsikt, selskap og glede til de som bor langt unna landsbyen, i et fattig USA. Om hvilken forskjell dette gjør ikke minst for kvinnene og barna på avsides liggende steder. Dette er ei godt skrevet bok om hjertevarme, omsorg, medmenneskelighet. Men den handler også om fordommer, hensynsløshet, egoisme og undertrykkelse. Jeg kan ikke noe annet enn å like denne boka, og jeg lurer ærlig talt på hvorfor jeg ikke har lest noe av Moyes tidligere. Helt klart ei bok som det er verdt å lese! Jeg gir den et sterkt terningkast 5.

Generelle opplysninger:

• Forfatter: Moyes, Jojo
• Tittel: «Over horisonten»
• Originaltittel: «The giver of stars»
• Oversatt av: Eva Ulven (MNO)
• Sjanger:
• Sider: 507
• Forlag: Bastion
• Utgitt: 2019
• Tilegnet: Trondheim folkebibliotek