Siden jeg har blitt så positivt overrasket over norske forfattere i det siste, lånte jeg «Jernvognen» av Stein Riverton, på biblioteket for en stund siden. Så ble den liggende nederst i haugen og jeg fikk selvfølgelig innkalling på den før jeg fikk begynt å lese den. Heldigvis kunne jeg fornyet lånet, og da kastet meg over boka med store forventninger. Jeg begynte å lese, men gjett om jeg stusset noen ganger. Jeg begynte (som vanlig) bare rett på, og leste som ikke baksideteksten på boka.  Da jeg etter noen sider gjorde det, gav det hele, mye mer mening, for – hold dere fast – boka ble opprinnelig gitt ut i 1909 under Pseudonym for Sven Elvestad. Imponerende vil jeg si.

Bokas hovedperson og forteller er en mannlig forfatter, som vi møter for første gang mens han er feriegjest på et lite pensjonat. Det er sommer og ferietid, og når boka begynner ligger han og fire andre gjester og slapper av i gresset utenfor pensjonatet. Han er forelsket i Hilde på Gjærnes gods. En kveld drar han dit for å treffe henne. På vei gjennom skogen hører han brått en øredøvende, spøkelsesaktig metallrasling.  – Det er jernvognen, som gamle godseier Gjærnes kjørte seg i hjel med. Ifølge sagnet betyr lyden av jernvognen én ting: Noen skal dø! Neste dag blir liket av en mann funnet i den stekende solen, med hodet knust.  Asbjørn Krag, politimannen eller detektiven dukker så opp på pensjonatet og begynner å etterforske drapet, selvfølgelig sammen med bokas hovedperson.

Dette er en gammel kriminalroman, men likevel er et helt etter min smak. Det jeg kanskje koste med aller mest med i denne boka var beskrivelsene, og kommunikasjonen mellom menneskene.  Det er en underliggende humor, og du som leser blir tatt med tilbake til 1909, og etter dagens målestokk alle de sære menneskene som enten bor på pensjonatet og/eller er innviklet i mordhistorien:

– Hvem er de? Spurte jeg.

– Det har De sikkert allerede gjettet, svarte han – mitt navn er Asbjørn Krag.

– Politimannen?

– Detektiven, retter han, – betegnelsen politimann forutsetter at man er ansatt i statens tjeneste. Det er lenge siden jeg var på gasje. Jeg er fullstendig min egen herre, jeg kaller meg også privat oppdager. De har for øvrig rett i at De sover meget lett.

– Hva behager?

– Jeg behøvde bare å se litt på Dem for å få Dem til å slå øynene opp.

– Kan de vekke sovende ved å se på dem?

-Bevares, det er meget lett. Hadde jeg visst at De sov så vart, ville jeg ikke ha sett så intenst på Dem.

Riverton, Stein (1993) «Jernvognen», De norske bokklubbene (side 35)

Akkurat det eksemplaret jeg lånte på biblioteket var et opptrykk, av 1921 utgaven av boka, dermed var det også litt gammelmodig språk i boka. Meg gjør det ingenting, men jeg vet at det har kommet nyere utgaver, hvor språket er modernisert. Blant annet er den utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2005 og en utgitt på Aschehoug krim i 2008. På en måte minner boka meg om en slags blanding av Poirot- og Sherlock Holmes historier. God, gammeldags krim, med en uforutsett twist på slutten – hva mer kan man egentlig be om? Flott bok, gode skildringer og fornøyelige dialoger- Ikke tvil i min sjel – Terningkast: 5.

Generelle opplysninger:

• Forfatter: Riverton, Stein
• Tittel: «Jernvognen»
• Sjanger: Krim., Mysterie
• Sider: 158
• Forlag: De norske bokklubbene
• Utgitt: 1993
• Først utgitt: 1909 (A/S Helge Erichsen & Co’s Forlag)
• Tilegnet: Lånt på biblioteket