Noen steder dukker ikke opp på reiseruta før man plutselig står der med håret i salt bris og en sjøhest som stirrer på deg gjennom glass. Sånn var Delfzijl for oss i dag. En liten kystby i nordøst-Nederland – ikke særlig prangende ved første øyekast, men full av sjarm og overraskelser når man bare slipper skuldrene ned og lar nysgjerrigheten få styre.

   

   

Muzeeaquarium – en skattekiste ved havet

Vi begynte dagen på det ganske så underfundige Muzeeaquarium Delfzijl. Et museum som både rommer akvarium, fossiler, sjøhistorie og lokal stolthet i ett og samme bygg. Det er sånt jeg elsker – steder som ikke prøver å være noe de ikke er, men som heller lar deg oppdage lag for lag, som en gammel dagbok du finner på loftet.

   

    

Jeg trodde akvariet skulle være selve hjertet i museet – fullt av rare fisker med skeive tenner og mystiske øyne. Men det var det faktisk ikke. Det beste var faktisk hele sammensuriumet av så mange forskjellige historier som ble fortalt i det lille museet.

      

    

Men akvariet var flott det også, der det var lokalisert i en bunkers fra 2 verdenskrig, og det var mye fisk.

   

En sjøhest gjemte seg i et hjørne og lot seg ikke affisere, men vi fikk kontakt. Litt sånn “du ser på meg, jeg ser på deg”-stemning.

Små barn løp rundt og pekte, voksne prøvde å oversette nederlandske skilt etter beste evne – og det må jeg bare si: vi savnet engelsk eller tysk teksting. Det hadde gitt en enda rikere opplevelse for oss som bare er på gjennomreise.

  

    

Men altså – fossiler! Midt mellom saltvannstanker og skjell fant vi forsteinede sjødyr som kunne vært fra en Jules Verne-bok. Og så gamle skipsmodeller, radioer, maritime minner. Museet er større enn det ser ut, så ta deg tid – og kanskje en kaffe i den lille kafeen etterpå, hvis du er som oss og liker å prosessere alt det rare man har lært.

 

      

       

Strandpromenaden – en sykkeltur under havet

Etterpå syklet vi ut på strandpromenaden eller moloen kanskje, og det var som å puste inn hele Nordsjøen. Her kan man sykle langs digre steinmurer som holder havet ute – og det slår deg plutselig at du faktisk befinner deg under havnivå. Delfzijl ligger omtrent én meter over havets roligste punkt, og er helt avhengig av diker og sluser for å ikke bli spist opp av vannmassene. Fascinerende og litt skummelt. Naturen er nok ikke til pynt her – den må temmes.

     

     

Skip passerer forbi, fugler kretser over hodet, vindmøllene surrer og vinden gjør sitt for å blåse bort både sykkelhjelm og bekymringer. Det er sånt jeg setter pris på – steder hvor elementene fortsatt får være litt ville.

      

  

Mølle med mening – ‘Adam’ i vinden

Midt i byen står en mølle som kunne vært hentet rett ut fra en barnebok: Mølle Adam. Brun og rakrygget, med brede vinger som har snurret siden 1800-tallet. Den ble flyttet hit og restaurert, og i dag brukes den som galleri og kulturscene – men du kjenner fortsatt lukten av korn og treverk når du står under vingene og ser opp.

Det er noe symbolsk med møller, synes jeg. De minner oss på at verden kan snurre fort, men at det likevel går an å hente energi av det – hvis man bare har rett vinkling.

     

   

En liten boble i havgapet

Så ja – Delfzijl er kanskje ikke kjent fra postkort eller guidebøker. Men for oss ble det et sted vi kommer til å huske. En dag med fisk og fossiler, vind og vann, mølle og sjøhester. Det handler ikke alltid om å reise langt – noen ganger handler det bare om å stoppe opp og virkelig se det som er rett foran deg.

      

     

Så takk for i dag, Delfzijl. Og til sjøhesten på museet: vi sees kanskje igjen.