«Alt lyset vi ikke ser» av Anthony Doerr, er ei nydelig om kanskje urealistisk bok om at møte mellom den franske blinde ungjenta Marie-Laure, og den foreldreløse tyske soldaten Werner. Boka handler, som så mange andre, om tiden før og om andre verdenskrig. Mange av de bøker om andre verdenskrig, jeg har lest i det siste har en enkel og mer eller mindre forutsigbar historie, hvor de to hovedpersonene blir trukket mot og/eller fra hverandre. Dette er ikke en slik bok. I denne boka blir det fortalt en vakker historie om to mennesker. Gjennom små glimt blir vi sakte men sikkert kjent med disse to menneskene, deres oppvekst, ulike oppvekstsvilkår, gleder og sorger, samtidig som det fortelles en mindre vakker historie om krig og elendighet. Det er på en måte ei bok om motsetninger – Lyset vi ser, og lyset vi ikke ser.
Marie-Laure Le-Blance bor i Paris nær det naturvitenskapelige museet hvor faren jobber. Som barn mister hun sakte men sikkert synet. Faren som ønsker at datteren skal bli selvstendig, lærer henne blant annet hvor hun skal gå for å komme til museet han jobber. Faren, som er låssmed, lager intrikate «bokser/gåter» hun må løse med fingrene og han lager en modell av veien til museet til henne. Når krigen kommer må de flykte fra Paris til en landsby, Saint-Malo, ved havet der hennes grandonkel eier et hus. Werner Pfennig vokser opp i en gruvelandsby ikke langt fra Marie-Laure, men på den Tyske siden. Han har en forkjærlighet for radioer, og utvikler etter hvert en evne til å sette sammen og reparere dem. Når krigen kommer blir han radioteknikker.
«Omvisningen er over», sier han [guiden].
«Men hva er det som er der inne?» spør ei jente.
«Innenfor denne døren er det enda en låst dør, litt mindre enn denne.»
«Hva er det innenfor den?»
«En tredje dør, enda mindre»
«Og innenfor den?»
«En fjerde dør, og en femte, og så videre, og så videre til du kommer til den trettende, en liten, låst dør på størrelse med en sko.»
Barna lener seg fremover. «Og så, da?»
«Bak den trettende døren,» sier guiden og slår ut med den ene utrolig rynkede hånden, «ligger Flammehavet.»
Doerr, Anthony, (2014) «Alt lyset vi ikke ser», Pantagruel (Side 29-30).
«Alt lyset vi ikke ser» av Anthony Doerr, er ei bok som jeg sent kommer til å glemme, og antagelig kommer jeg til å les boka igjen. Det er ei nydelig skrevet bok, om en fars kjærlighet for sin datter, godhet, om medmenneskelighet og ikke minst håp. Samtidig som den handler om ensomhet, råskap, menneskers ondskap og håpløshet. I begynnelsen av boka var jeg veldig usikker på hva tittelen innebar – hva jeg kunne forvente. Trodde kanskje det handlet om at Marie-Laure var blind. Etterhvert gikk det opp for meg at tittelen faktisk kunne handle om noe helt annet. Det kan handle om at vi aldri vet hele historien om noe – at under enhver historie ligger det noe mer, noe usagt, noe ukjent og som aldri vil bli en del av den kjente historien. Det betyr at vi aldri kan får vite hele historien, det vil alltid være noe vi ikke vet(ser). Det var kanskje å dra det litt for langt, men boka har visst fått meg litt over i det filosofiske hjørnet i dag. Terningkast: 6
Hvis du ønsker oppskriften på Grovere frokostrundstykker, TRYKK HER!
Generelle opplysninger om boka:
- Forfatter: Doerr, Anthony
- Tittel: «Alt lyset vi ikke ser»
- Original tittel: «All the Light We Cannot See»
- Sjanger: Historisk fiksjon, krig,
- Sider: 634
- Forlag: Pantagruel
- Utgitt: 2014
- Kjøpt på bokhandel
Heidis boble 