Orringer, Julie (2017) «Den usynlige broen»

Da har jeg lest «Den usynlige broen» av Julie Orringer, og hva skal jeg egentlig si om denne boka. Det er nok, en bok om andre verdenskrig, og den har fått fantastiske kritikker. For meg, er en bok om den den Ungarske Holocausten spennende fordi det er en ny historie. Det er ikke den historien jeg har hørt mest om, og som jeg kan mest om når det gjelder andre verdenskrig. Likevel sitter jeg igjen med en litt uggen følelse av at boka er for overfladisk, og tar på en måte alt for lett på alvorlige hendelser. Likevel er det en spennende og engasjerende bok.

Han måtte selvsagt fortelle Tibor om brevet; han kunne aldri ha holdt noe slikt hemmelig for broren….
«Hva tror du om det?» Spurte Andreas
«Intriger i beste operastil,» sa Tibor med et smil. «En gammel dames griller, kombinert med et paranoid syn på postens upålitelighet. En fordums elsker …»
Orringer, Julie (2017) «Den usynlige broen» Gyldendal, (Side 25)

Boka handler om den unge Ungarske jøden Andras Lévi, som får et arkitektstipendium til Ecoles Speciale, og drar til Paris i 1937. Med seg har han et mystisk brev til en C. Morgenstern, som han innleder et komplisert forhold til. Hans eldre bror tar etterhvert opp medisinstudiet i Italia, mens hans yngre bror slutter skolen for å bli skuespiller. Det er slutten på 30-tallet, og Europa ruster seg til krig. Som hovedperson fremstår Andras Lévi som en god person, ærlig, uselvisk, uskyldig, enkel og lojal. Overraskende nok er han også veldig moderne i sine oppfatninger blant annet knyttet til homofili. Vi følger Andreas i Paris i førkrigsårene, før vi følger han tilbake til Ungarn. Ungarn er alliert med Tyskland. Jødene blir internert, sultet og myrdet. Jødiske menn blir innkalt til arbeidstjenesten, og brukt som arbeidskraft i krigsindustrien og som kanonføde (den Ungarske Holocausten).

Boka er skrevet av Julie Orringer, som er født og oppvokst i Miami, Florida. Skal jeg være litt stygg, kan jeg si at boka nok er influert av at det er en amerikansk forfatter som har skrevet en bok om en jødisk gutt i Ungarn og Frankrike, før, under (og etter) andre verdenskrig. For meg fremstår boka som en litt romantisert versjon av andre verdenskrig og den Ungarske holocaustens lidelser. Vi får servert det ene skrekk scenarioet etter det andre. Likevel frem står de som overfladiske, «rosenrøde» og forenklede. Grunnen til dette kan være at jeg som leser ikke ser noen utvikling på Andreas, uansett hvilke erfaringer han gjør seg, hvilke urettferdigheter og redsler han opplever, forblir han på en måte den samme personen som før. Det er som om ikke noe virker inn på han, og endrer eller utvikler han som menneske, han forblir den samme trauste Andreas. Dette kan jo være Andreas sin overlevelsesstratergi, men det virker ikke spesielt sannsynlig på meg som leser. I tillegg virker det som om forfatteren ønsker å dekke flest mulig tema, på kortest mulige tid. Samtidig er hun redd for at leseren skal miste et poeng ,så hun er alt for omstendelig i sine forklaringer, hun overlater ikke noe til leseren, men gir oss det inn med teskje. Nå har jeg kanskje vært veldig negativ i min omtale av boka, men den har sine positive sider også. En ny vinkling på andre verdenskrig (i alle fall for min del), positive, gode hovedpersoner (selv om det blir litt vel mye av det gode), en sammenhengende historie som det er lett å følge. Jeg tenkte en stund å gi boka terningkast tre, men kom på at boka tross alt var spennende og engasjerende og at det til tider var vanskelig å legge den fra seg, så jeg lander på Terningkast: 4

Hvis du ønsker oppskriften på Jordbærkake etter oppskrift fra Baker Brun, TRYKK HER!