Riley, Lucinda, (2018) «Månesøsteren», Cappelen Damms

Helt siden jeg begynte å lese om de 7 søstrene, har jeg gledd meg skikkelig til å lese om denne femte søsteren, Tiggy. Hun har i de foregåendebøkene, ut ifra de små glimtene vi har fått av henne, virket litt mystisk, mer spesiell og annerledes enn de andre. Ja, ikke for det, alle de søstrene jeg har lest om så langt har vært unike og spesielle. «Månesøsteren» er, altså, den femte boka i serien «De syv søstre» skrevet av Lucinda Riley. Også denne begynner på samme måte som de fire forrige bøkene: «Jeg husker nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg fikk vite at faren min var død» (s.15). Men i motsetning til søstrene, tror ikke Tiggy at faren egentlig er død. I denne boken møter vi Taygete D’Apliése, eller rettere sagt Tiggy som hun blir kalt til daglig. Hun er altså den femte datteren i rekken på seks, som Pa Salt har adoptert og oppkalt etter stjernebildet «De syv søstre»: Maia, Ally (Alcyone), Star (Asterope), CeCe (Celeano), Tiggy (Taygete) og Electra. Det rare er at det ikke finnes en syvende søster, Merlope. De andre jentene forventet at hun skulle komme, men har (så langt) ikke dukket opp.

Riley, Lucinda, (2018) «Månesøsteren», Cappelen Damm og Klissete sjokoladekake Ingredienser: 2 Egg 3 dl Sukker 1 ½ dl Hvetemel 4 ss Kakao 1 ss Vaniljesukker 1 knipe Salt 100 gr Margarin - smeltet

I «Månesøsteren» er det altså Tiggy som er hovedpersonen. I de tidligere bøkene har i fått små glimt av henne. Der har hun fremstått som meget empatisk, oversanselig, og eterisk – nesten som et bindeledd mellom det fysiske og det psykiske (åndelige), eller mellom verdener om du vil. Vi møter Tiggy, i det hun takker ja til en jobb som oppasser eller viltkonsulent på Kinnard Lodge, som eies og drives av Charlie Kinnaird. Hun elsker natur og dyr, og hennes oversanselige vesen gjør at hun får god kontakt med dem. Det får hun selvfølgelig også ovenfor sin arbeidsgiver, Charlie, som både er gift, og som har en litt «vanskelig» tenåringsdatter. Som alle de andre har også Tiggy fått et brev fra faren, der får hun vite at hun på ett eller annet tidspunkt bør reise til Granada: «På en høyde rett ovenfor det praktfulle Alhambra i et område som heter Sacromonte, må du banke på en blå dør i en smal gate som heter Cortijo del Aire og spørre etter Angelina» (s.99). Historien tar oss og Tiggy med til de spanske Sigøynerne og deres tradisjoner. I Spania får hun (og vi) høre historien om Lucía Amaya Albaycin som ble født på begynnelsen av 1900-tallet og ble den beste flamencodanseren i sin tid.

Det er med stor sorg jeg må innrømme at denne boka likte jeg overhodet ikke. Den er sydd over den samme lesten som de foregående bøkene, som jeg likte utrolig godt. Likevel, denne boka virker både halvhjertet, overfladisk og uinspirert på meg. For å være helt ærlig, virker det som om forfatteren bare ville få ut denne boka så fort om mulig. Samtidig som hun ikke helt visste hvordan hun skulle gripe denne historien an. Ja, det virker rett og slett som om hun kjeder seg mens hun skriver. Hva jeg ikke liker? Mest lyst til å si hele boka. Men for å være konkret kan jeg trekke frem noen punkt. For det første liker jeg ikke at forfatteren lar en karakter som skal fremstå som empatisk, omsorgsfull og litt overnaturlig, bli en som går inn i et forhold med en gift mann. For meg som leser skurrer dette skikkelig. Det blir en handling som bryter med Tiggys karaktertrekk og vesen. For det andre, synes jeg Tiggys opphold i Spania er alt for kort til at det hun lærer og tilegner seg av kunnskaper og ferdigheter. For det tredje, virker det som om forfatteren ikke ble særlig inspirert av historien til Lucía Amaya Albaycin. Historien fremstår som (til tider) kjedelig og utrolig langtekkelig. Det er ikke nødvendig å skive 650 sider, her hadde det holdt lenge med 150. Utrolig skuffende, Terningkast: 1.