Keyes, Marian (2004), «Vannmelonen», Cappelen DAMM

Jeg bare elsker bøkene til den irske forfatteren Marian Keyes Hun skriver utrolig godt, om litt alvorlige tema, med en undertone av humor. Nå har jeg lest flere bøker av henne tidligere, så jeg blir utrolig glad hver gang jeg finner en ny ledig tittel av henne enten på biblioteket, eller i bokhandleren. Denne gangen fant jeg «Vannmelonen» på biblioteket, som er den første boka om familien Walsh. Jeg har lest to bøker om Walsh familien tidligere – nummer to og fire – men min mening er at de absolutt ikke må leses i rekkefølge. Det er ganske frittstående bøker – men ser ikke bort ifra at jeg mener det, fordi jeg startet midt i og ikke fikk med meg at dette var en serie før etter bok nummer to!

I «Vannmelonen» er 29 år gamle Clair hovedpersonen. Hun trodde hun levde et bra liv, men en mann som elsket henne. – Ja, i alle fall elsket hun han. De hadde, iallfall etter hennes oppfattelse et godt ekteskap. Så de bestemte seg for å få barn, og starte en familie sammen. Vi møter Clair første gang den 7. februar, to dager etter at hun har født, iallfall etter hennes oppfattelse, ei nydelig datter. Men hun er ikke lykkelig, som de fleste nybakte mødre med velskapte barn. Clair, hun er derimot ulykkelig, frustrert og sint:

Den femte februar er en ytterst spesiell dag for meg. Den dagen fødte jeg mitt første barn. Og den dagen gikk mannen min i fra meg. I og med at han var til stede ved fødselen, er jeg nødt til å anta at det var en viss sammenheng mellom de to begivenhetene.
Keyes, Marian (2004), «Vannmelonen». Cappelen DAMM (side 5)

Rett etter at Clair har født en nydelig baby, informerer mannen hennes, James, at han har hatt et forhold til ei gift kvinne i de siste 6 månedene. Clair er fullstendig uvitende om dette forholdet, og blir helt paff. Saken er den at James har et forhold til en kvinne, med ektemann og to sønner, og de bor faktisk i etasjen under Clair og James. Nå har de bestemt seg for å flytte sammen, og James vil skilles fra Clair! – Helt alene, med ansvaret for babyen, kommer hun hjem til en tom leilighet. – Ja, eller halvtom da, for hennes ting var jo selvfølgelig der fremdeles. Og som Scarlett O’Hara i «Tatt av Vinden», sier hun: Jeg drar hjem! – Ja, ikke til Tara, men til Dublin. Hun pakker ned det aller nødvendigste, inkludert babyen, og drar hjem til sine foreldre og sitt barndomshjem. – Og der forsøker hun å komme seg etter fødselen og ikke minst sjokket.

Som sagt jeg elsker bøkene til Keyes, og denne er ingen unntak i så måte. Keyes skiver utrolig lett og ledig, med en litt humoristisk undertone. Jeg liker både skrivemåten, fortellerstilen og ikke minst den stille humoren i denne boka. Hovedpersonen Clairs indre dialoger, hennes kamp mellom det «gode» og det «onde», er sikkelige høydepunkt. Jeg liker hennes humor og selvironi, selv i sitasjoner hvor hun er dypt såret og på grensen til deprimert. Av og til blir jeg litt lei av henne, men det er kun i kortere deler, og kanskje aller mest på slutten, når hun så lett lar seg manipulere. Til tross for det, dette er ei bok som er verdt å lese og som anbefales med et terningkast: 5.