Kjølner, Lene Lauritsen (2021) «Damen i proseccotåken», Fagervik forlag

I den siste tiden har jeg kost meg skikkelig med «Damen i proseccotåken», av Lene Lauritsen Kjølner. Den kom i posten for ikke så lenge siden. Nok en gang må jeg bare innrømmer jeg er en stor Olivia Henriksen fan. Jeg blir så glad hver gang jeg får ei boka fra Lene Lauritsen Kjølner, som er blant mine favorittforfattere. Jeg gleder meg alltid til å begynne å lese en krim skrevet av henne. Og det var absolutt ikke noe unntak denne gangen heller. Siden forfatteren syntes at en proseccokake hadde vært topp sammen med denne bokanmeldelsen, så blir det, proseccokake i dag.

Dette er den åttende boka om privatdetektiven Olivia Henriksen, men hun er «still going strong», som vi sier det her i trøndelagen. I begynnelsen av denne boka blir hun tilkalt av Vigdis Svingen (som vi først møtte i 2019 i «I de beste sirkler»). Vigdis vil gjerne ha Olivias mening om noen beinrester og en giftering med «din Gro» som hun har funnet, langt under hekken sin. Olivia blir engasjert i saken og begynner å banke på dører i nabolaget for å finne ut om noen kjenner Gro. Hun kommer til Forfatter Fie Frantzen sitt hus, får ikke svar, men går inn likevel. Og der – i sin egen forfatterhule, dynget ned av bøker og gamle skrivemaskiner – ligger Fie Frantzen – dø …

Dette er den åttende boka om Olivia Henriksen, og jeg har virkelig kost meg med å lese den. Etter å ha lest ferdig «Damen i proseccotåken», forstår jeg at jeg må være forsiktig med å bruke begrepet kosekrim. Men for meg er det ikke noe negativt i begrepet. Det er et begrep som betegner krim jeg liker, som er hyggelig og godt lesestoff, som ikke inneholder mange inngående, makabre, ekle og blodige detaljer om vold og drap. Bøker skrevet av andre favorittforfattere som Agatha Christie, Maria Lang og Gerd Nyquist kaller jeg kosekrim uten å blunke, og jeg tror at mine lesere vet at kosekrim er en hedersbetegnelse, og ikke ment nedsettende på noen som helst måte. Så for å komme tilbake til poenget; Denne åttende boka om Olivia Henriksen er «kosekrim» eller «proseccokrim på sitt aller beste. Boka er velskrevet og spennende. Pennen (eller PC-en kanskje) er ført i en lett, ledig og humoristisk tone, som gjør at boka er lett å lese og en smiler ganske ofte. Ja, jeg smiler både av gjenkjennelser og humor. Det er som vi til tider er rett ved når Olivia klatrer i trær, er på yoga i obskure posisjoner og unngår kursholdere med gammel vinånde. Ja, strengt tatt begynner jeg å bli så godkjent med Olivia at det vel er like før jeg refererer til henne som en gammel god venninne. Det var også spesielt artig at vi endelig fikk møte denne krimforfatterinnen som bor på Ankerholmen, og skriver om nærmiljøet. Det er referert til henne i tidligere bøker, men nå ble vi litt bedre kjent med henne og latteren hennes (skikkelig gøy). Ja, ikke for det, jeg liker hele persongalleriet til Kjølner. Det er så mange ulike og troverdige personligheter, karakterer og personligstrekk ute og går, at man nikker gjenkjennende og tenker; den personen eller noen som er akkurat som den personen, kjenner jeg. Dette må være en av de beste bøkene Kjølner har skrevet så langt. Jeg er skikkelig spent på og gleder meg ufattelig til bok nummer 9. I mellomtiden kan jeg ikke gjøre annet enn å gi denne et godt terningkast: 6.