Er jeg treg i oppfattelsen eller …

Jeg er ikke helt klar over hva som plutselig skjedde. Enten det eller så tar jeg ting alt for lett. Hva skjedde egentlig? – Er jeg treg i oppfattelsen? Burde jeg være redd nå? Jo, nå skal du få hele historien – og den er ikke artig eller gøy på noen måte. Den er enten tragisk, eller bare viser hvor treg jeg i virkeligheten er i oppfattelsen eller noe kanskje helt annet?

Jo, altså! I august var jeg tur til gynekologen min for å ta de obligatoriske prøvene på livmorhalskreft. Det må jo gjøres hvert fjerde år og nå er det minst fire år siden forrige gang. Ja, om det ikke er åtte. For er det noe jeg ikke liker, er det disse prøvene. Uansett, prøvene ble tatt, og jeg overlevde! Men gynekologen ville også ta ultralyd, og den viste at jeg hadde noen polypper (?) i livmoren og en cyste på en eggstokk. Men dette var i følge gynekologen, helt vanlig. Det ble likevel tatt prøver av polyppene, og jeg fikk beskjed om at det ikke var noen grunn til bekymring. Cyster var både vanlige og godartete. Polypper var heller ikke noe å bekymre seg over, men hun vil henvise meg til St. Olav for å få dem fjernet, for de var ganske store. I uka etterpå tikket prøveresultatene inn på mobilen min – og alle prøver var fine. Jeg fikk brev fra St. Olav om at jeg ville få time i januar 2021, så jeg tenkte egentlig ikke noe mer på det.

Så gikk august over i september, og oktober kom og gikk og vi var plutselig i november. Egentlig hadde jeg glemt hele saken. Så, nå på tirsdag, ringte St. Olav. Det var en hyggelig dame i den andre enden av telefonen som sa at de hadde fått henvising fra gynekologen min . Jeg sa at det visste jeg. Så sa hun at de egentlig hadde gitt meg en time, og jeg tenkte med en gang at det har jeg ikke hørt noe om, og kanskje brevet ligger på digipost og skulle jeg ha vært der nå? Men før jeg greide å tenke ferdig sa hun: «Når du får brevet, må du bare se bort i fra det! For vi ønsker litt mer bildediagnostikk, før vi tar timen.» «Den er grei» svarte jeg og tenkte ikke noe mer om den samtalen. Jo, for å helt være ærlig gjorde jeg det, – for hun hadde blant annet spurt om høyde og vekt – høyden var grei, men det viste seg at det var kommet til litt vel mye Koronavekt. Så det jeg bekymret meg for den dagen var egentlig økningen i vekta, og tenkte at klærne nok ikke hadde krympet i klesskapet likevel men det nok heller var kroppen som hadde ekspandert isteden!

Heidi får telefon fra

Men til ære for vektøkningen, var jeg ute å ruslet meg en tur, og da jeg kom tilbake kikket jeg i postkassen – og der lå brevet fra St. Olav. Så jeg åpnet søppelkassen (papiravfall – selvfølgelig) og kastet brevet, som lovet. Ikke tenkte jeg noe mer på det, før 2 dager senere:

Da ringte gynekologen min. Hun hørtes skikkelig forkjølet ut, og fortalte at hun hadde hadde forsøkt å få tak i meg to dager tidligere, men hun hadde ikke fått tak i meg og har vært skikkelig syk siden. Jeg tenkte «Nei, du – hvis det er du som skal foreta billeddiagnostikken, venter jeg til du er helt frisk, eller i det minste til du kan vise meg en negativ koronatest! Men det var dessverre ikke det hun sa. Det hun sa var at det hun trodde var polypper, nok ikke var polypper men en ansamling av andre celler.

«Ok?», sa jeg.

«Så jeg har sendt en ny henvising til St. Olav om fjerning av livmor. «

«Javel?» sa jeg.

«Har du noen spørsmål ?» spurte hun.

Jeg hadde egentlig ingen spørsmål akkurat da jeg – det var helt tomt i hodet mitt, – men jeg ville jo ikke fremstå som helt dum heller og spurte:

«Hvilke praktiske konsekvenser har det for meg?»

«Ingen» var svaret. «Men jeg anbefalte at de i samme slengen og fjernet eggstokker!»

«Ok …» Svarte jeg atter en gang. «Men …» «

«Ja, det er bare for å være helt sikre» sa Gynekologen.

«Det er sikkert i orden» sa jeg, «men…»

«Egentlig har du det bestemoren min ville ha kalt englevakt» fortsatte gynekologen. «Dette ble oppdaget nå, mens du var inne for noe annet – hadde du ikke vært det kunne det ha gått enda et år før du ville ha merket noe»

Og så var samtalen over. Budskapet jeg satt igjen med var; det er ingen grunn til bekymring.

MEN, jeg har jo en mann som har litt redd for helseplager, så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formidle denne samtalen videre til han. Først tenkte jeg å vente noen dager – men så innså jeg at det ikke ville gjøre saken noe bedre. Men, et smil og en lett tone ville kanskje berolige han, og vise at for dette var ikke noe å bekymre seg over – jeg har jo englevakt!

Så ved middagsbordet, sa jeg med et stort smil. «Husker du polyppene mine?» Ja, han gjorde jo det! – «Jo altså», fortsatte jeg, med det jeg trodde var et beroligende smil rundt munnen; «Det er ikke polypper likevel, og … » Fortet jeg meg å si: «… Det er sikkert derfor jeg skal ha billeddiagnostikk før timen min på St. Olav.» Han så på meg, lo og fortalte med at det ikke var pent å tulle med slikt. Da trodde jeg han tullet, og begynte å le av lettelse, fordi han ikke hadde tatt helt av, men kunne tulle med det.

MEN det viste seg at han hadde TRODD at jeg tullet, og han mente at det ikke var pent å tulle med slikt. Da misforståelsen ble oppklart, måtte jeg fortelle om telefonsamtalene igjen (og igjen, og igjen). Etter hans og datterens reaksjoner på nyhetene begynte jeg virkelig å tvile på om jeg hadde reagert rett i utgangspunktet – skulle jeg nå kanskje bli redd? Men nei, ingen grunn til det – ingen hadde jo sagt noe som skulle tyde på at dette var noe å bekymre seg for! Beskjeden var jo at jeg hadde hatt englevakt! Så jeg brukte kvelden til å berolige mann og datter.

Morgenen etter ringer de nok en gang fra St. Olav – time til PET scan og CT om en knapp uke. Jeg får informasjon om oppmøtetid og – sted, varighet, koronattiltak, forberedelser mm. Og så avslutter hun med: «Har du noen spørsmål? » «Nei, det har jeg egentlig ikke» sier jeg. «Ja, ja» sier hun – «du når oss på det nummeret vi ringer fra, hvis det er noe du lurer på? Ja, hvis du har spørsmål. Ikke vær redd for å ringe!».

Det er når den telefonsamtalen er over at det går opp for meg at kanskje jeg bør bli litt bekymret likevel. – Men jeg er det fremdeles ikke. Så jeg tenker, hvis jeg hadde vært engstelig nå hva ville jeg ha tenkt på da? Men det er ingenting, absolutt ingenting i hodet mitt- det er helt og holdent tomt! Omtrent som om det er lammet. Etter hvert begynner jeg å tenke – ikke bli smittet med korona, før undersøkelsene! Ja, tenker jeg videre, det er lurt. Så jeg pålegger mann og barn hjemmekontor. Jeg avlyser bursdagsfeiring, og familiemiddag i helgen. Ringer legekontoret mitt, og forhører meg om influensavaksine. Men det er det bare folk i risikogruppa som får i år. Noe jeg synes er veldig rart.

Så setter jeg med ned og ser en julefilm med en cappucino, litt kake, sjokolade og ostepop, mens jeg lurer på om og eventuelt hvordan jeg skal fortelle dette til resten av familien!

Også lurer jeg på – Er jeg treg i oppfattelsen? Bør jeg være redd nå?

4 kommentarer Legg til din

  1. Ragnhild Thorsen sier:

    Vil ønske deg lykke til ❤️

    Takk for alle oppskriftene – vi elsker dem her hjemme ❤️

    Liker

    1. heidisboble sier:

      Tusen takk og det er så hyggelig å høre at dere liker oppskriftene mine. 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s