I dag har jeg vært på 3 måneders kontroll på Kvinne-barn avdelingen på St. Olav. Jeg har faktisk ikke tenkt å mye på denne kreften i perioden etter operasjonen. Jo, akkurat etter operasjonen selvfølgelig, men si i perioden etter jul, da smertene var borte og alt fungerte som det skulle. Da har jeg faktisk ikke tenkt noe særlig på denne kreften.
Ja, jeg hadde faktisk fortrengt denne krefttanken så grundig at da jeg møtte noen som jeg ikke hadde truffet siden før jul, og de spurte: “Hvordan går det med deg?” Svarte jeg “Bare bra!” helt spontant. Men så, så jeg at de stusset og ble litt usikker. Og jeg satte hjernen i høygir for finne hva som var galt? Og så sa hun usikkert: “Det er fint, men … ?” DA kom jeg på kreften. Så jeg smilte bredt, og fortalte at alt så helt fint ut så langt, og at jeg snart skulle på kontroll.
Så kom jo denne meldingen om kontroll på St. Olav, og da ble kreften igjen litt mer virkelig, men jeg følte meg faktisk så bra at jeg var 99.9 % trygg på at alt var greit. Likevel ligger det en 0.1 % av tvil og uro i bakhodet som blant annet gav litt urolig nattesøvn før selve kontroll dagen. Om det var for kreften eller selve kontrollen er jeg dog usikker på.
Vel inne hos gynekologen fikk jeg vite at alt ser veldig fint ut, ingen spor på ny kreft og jeg blir overført til den gynekologen som henviste meg for videre kontroller. Det som er dumt, er at før denne kontrollen satt jeg meg ned å skrev ned ting jeg lurte på, slik som arvelighet, sjansen for at det kommer tilbake og mye, mye annet. Alt det glemte jeg helt å spørre om. Det ble litt mye tror jeg. For det første må man jo ha munnbind på seg. Når jeg har munnbind klarer jeg stort sett bare å puste. Alt blir tyngre. Brillene dugger for, jeg synes alle andre ser så skumle ut. Så må man huske 2 meteren, og antibac før og etter (alt man gjør).
For det andre kom en sykepleier med mer informasjon om det forskningsprosjektet jeg har sagt ja til å bli med på, rett før jeg skulle inn til gynekologen. Det var skjema å skrive under på, praktisk informasjon om blodprøver og spørreskjema, samt skjema og fylle ut. Jeg har altså sagt ja til å være med på et forskningsprosjekt som går over tre år, med spørreskjema, blodprøver mm. Ja, mens jeg er inne på dette med forskningsprosjekter, så blir det litt mange. Da jeg ble operert fikk jeg ikke mindre enn 4 ulike spørreskjema som kreftforskere ved ulike universitet ville jeg skulle fylle ut – Hvorfor kan de ikke samkjøre? Det var stort sett de samme spørsmålene som gikk igjen, istedenfor fire spørreskjema som hver tar 10-15 min å fylle ut, hadde det vært mye bedre med ett skjema, og da kunne det ha vært er omfattende for min del. Og spørsmålsformuleringene da!! Enkelte ganger lurer jeg på hva de egentlig spør om, for det er så mange elementer at spørsmålene gjerne kunne vært delt opp i flere spørsmål. Ikke for å snakke om de spørsmålene som er så nærgående og personlige at en nesten rødmer bare av å lese dem. Men jeg svarer så godt jeg kan.
Alt dette sammen med spenningen, ble tydeligvis så mye at jeg ikke fikk stilt et eneste spørsmål som jeg hadde forberedt. Så nå sitter jeg å lurer på om det er innafor å ringe og få svar eller om jeg rett og slett må vente til neste time?
Til pårørende og besøkende står det – men det er ikke lov til å ha med pårørende!
Men da er det jo egentlig ikke noe som haster. Jeg kan ta med lista på neste kontroll. Jeg hadde englevakt så kreften ble oppdaget tidlig. Operasjonen gikk bra. Så langt ser det helt flott ut, og enn så lenge er jeg KREFTFRI!
Tidligere innlegg fra meg om dette:
