«Den 13. disippel» av Tom Egeland og hveteboller som snacks

I denne uka har jeg lest Tom Egelands femte bok om Bjørn Beltø. Tittelen er «Den 13. disippel». Strengt tatt har jeg et litt ambivalent forhold til Beltø. Jeg er lei av sutringen, at han ikke klarer å komme seg ut av den selvmedlidendesuppa han befinner seg i og at det skjer lite personlig utvikling av han som karakter. Samtidig er jeg spent på hvordan hans vitenskapelige karriere og hans forhold til kvinner vil utvikle. S om den evige optimisten jeg er, har jeg tro på at det plutselig kan skje en liten utvikling på det personlige planet. Vanligvis skjer jo det.

Hvis du ønsker å hoppe rett til oppskriften på hveteboller – TRYKK HER!

Egeland, Tom (2014) «Den 13. disippel», Aschehoug #5 og Boller Ingredienser 6 dl Melk 150 g Smør 1 pk Gjær 1 kg Hvetemel 1½ dl Sukker 1 Egg (sammepisket) https://heidisboble.no/ @heidisboble

Bjørn Beltos venninne og kollega, Victoria, har hatt et hjerneslag, og ligger for døden. Sammen med sønnen hennes Jakob, sitter han ved sykesengen hennes og venter på at ektemannen (Ragnvald) skal komme hjem fra forretningsreise i Danmark. Når de er alene prøver Victoria å fortelle han noe, noe som høres ut som «… osje»? På vei hjem, blir han med Jakob for å hilse på samboeren hans. Der får han et brev som Jakob skal overrekke Bjørn når Victoria er død. Bjørn åpner brevet selv om Victoria fremdeles lever. I brevet står det at hvis noen kan komme til bunns i mysteriet er det Bjørn og det ligger en liten nøkkel der. Bjørn forstår ikke noe. Han undersøker Victorias kontor, og finner noen bilder fra en utgraving i Israel i 1978, hvor utgravingslederen het Morse Mendelson. Bjørn oppsøker Jakob og Ragnvald, for å finne ut noe mer. …

«Den 13. disippel» er ganske spennende, men litt forutsigba. Likevel er det muligens det beste jeg har lest av Egeland så langt , med unntak av bok nummer en. Det er en bra disponert, godt skrevet historie, men en grei spenningskurve. Det beste med denne boka er at selve historien ikke forsvinner i alt for mange gjentakelser og historiske beretninger. Ja, nå er det, det historiske jeg har likt best så langt, men av og til forsvinner selve historien i alle historiske fakta, bihistoriene og gjentakelsene. Denne gangen synes jeg det fungerte fint, og at det var et helt greit forhold mellom dem. Skuffelsen er og blir Beltø. I denne boka fremstår han som en usikker tenåringsgutt, med farskompleks, som nettopp har nådd puberteten. Han forelsker seg (nok en gang), og er så usikker, klumsete og dum at det er til å sprø av. Det blir feil å si at det ikke har skjedd en personlig utvikling fra de forrige bøkene til nå. Det som er synd, er at den personlige utviklingen når det gjelder selvtillit og kvinner går feil vei – det er mer en regresjon heller enn en stagnasjon. Til tross for dette, er dette ei spennende og godt skrevet bok. Denne gangen gir jeg et godt Terningkast: 4 (+).

Hveteboller