«Djevelens yngel» av Myriam Bjerkli med Nektarinkake

For en stund siden fikk jeg tilsendt «Djevelens yngel» fra forfatteren – Myriam Bjerkli. Fra før hadde jeg lest «Lille Linerle» som jeg likte utrolig godt, og som jeg faktisk endte med å gi et terningkast 6. For meg var Myriam Bjerkli inntil da en ukjent forfatter. Nå vet jeg at hun, skriver både spennende og godt om aktuelle tema. Jeg gledde meg derfor skikkelig til å begynne å lese «Djevelens yngel», som var den tredje og avsluttende boken i Kodal-trilogien. Boka ble utgitt på Capitana i 2020.

Hvis du ønsker å hoppe rett til oppskriften på Nektarinkake – trykk HER

Bjerkli, Myriam H. (2020) «Djevelens yngel». Capitana og Nektarinkake Ingredienser: 4 Nektariner 150 g Smør (romtemperert) 2 dl Sukker 1 Egg (romtemperert) 1 ts Vaniljesukker 1 ½ dl Hvetemel 1 ¼ ts Bakepulver 1 ss Perlesukker

«Djevelens yngel», begynner der «Lille Linerle» slutter. Maria (Mari), fra «Lille Linerle», har oppsøkt moren i kunstforeningen hennes. Håpet er nok at moren (Sissel) skal kjenne henne igjen og bli glad for å se henne. Det skjer ikke! Sissel som tror at Mari er død, er veldig opptatt, og selv om hun både snakker med og ser på Maria, så kjenner hun henne ikke igjen. Dette gjør Maria både sint, frustrert og rasende. Eivind, morens (nye) 11- årige sønn, maser om is, og Maria tilbyr seg å følge han til kiosken for å kjøpe is. Istedenfor å kjøpe is, tar hun han med til bilen, og kjører ut på motorveien.

– Hvor skal vi? Spurte han. – Du sa det ikke var langt?
– Nei da, svarer Maria. – Vi er straks fremme
– Mamma kommer til å bli sint hvis jeg ikke kommer tilbake snart!
…
– Jeg vil tilbake, sutret han. – Vi skulle bare kjøpe is.
Bjerkli, Myriam H. (2020) «Djevelens yngel». Capitana (side 7)

Nå skjer det tre ting på rappen:

Maria, mister kontrollen over bilen, sneier borti en sykelist og autovernet, før bilen raser utfor en bratt skrent. Når bilen stopper, henger den i et tre rett over en fossende elv.
Rett etter kommer en ny bil til samme sted. Sjåføren, snakker i mobiltelefonen og ser verken sykkelen og sykelisten som ligger i veibanen, og kjører over enten sykkelen eller sykelisten på nytt. Sjåføren stopper, går ut av bilen, konstaterer at sykelisten er død, og tror at det er hun som er skyld i ulykken. – Hva skal hun gjøre? Ringe etter hjelp? Hvilke konsekvenser vil det få? Hun drakk jo tross alt nettopp vin! Hun lemper sykkelen over autovernet og sykelisten i bagasjerommet, og kjører hjemover.
Så går det en liten stund, før en mor og en sønn kommer kjørende samme vei; Bilen deres dunker bort noe på veien. Hun stopper og går ut – det ligger en støtfanger i veikanten, og det er rød lakk på autovernet. Hvorfor er det det? Hun konstaterer at det sikkert har vært en ulykke og at støtfangeren nok har blitt liggende igjen etter oppryddingsarbeidet. Sønnen observere sykkelen som ligger utenfor autovernet, og lurer på om han kan få den for å reparere den. Så hun lemper støtfangeren over autovernet, og tar med seg sykkelen.

Herifra utvikler historien og forviklingene seg. Sissel blir selvfølgelig hysterisk når Eivind ikke kommer tilbake og Politiførstebetjent Håkon Håkonson, blir tilkalt, og satt på saken. I tillegg blir en ung tenåringsgutt meldt savnet. Håkon og politiet konsentrerer seg (selvfølgelig) om forsvinningen til Eivind, – for unge gutter dukker jo enten snart opp igjen eller har forsvunnet av egen fri vilje.

Håkon sukket.Tenåringen fra Kodal hadde heller ikke dukket opp. Det var til enhver tid flere hundre savnede tenåringer i Norge, og de dukket nesten alltid opp igjen selv. … Det siste de trengte var å kaste bort tiden på en tenåring på heisatur.
Bjerkli, Myriam H. (2020) «Djevelens yngel». Capitana (side 55)

Jeg synes Myriam Bjerkli skriver utrolig bra. Språket i boka flyter godt. Boka er lettlest, noe som blir forsterket av stor skrift og korte kapitler. Det er vanskelig å legge boka i fra seg, når man først begynner å lese, for man blir så engasjert og vil gjerne vite hvordan dette går. Selv om det er mange historier som foregår samtidig, er det verken vanskelig å følge med på historiene eller skille dem fra hverandre. Når det er sagt er det noen av detaljene som kanskje virker litt urealistisk hvis man skiller dem ut fra historien. Men forfatteren gjør et godt arbeid i å få meg, som leser, til å akseptere også disse detaljene som både realistiske og viktig for gangen i historien. Selv sier Myriam Bjerkli at hun helt siden tenårene, har vært veldig opptatt av hva det å vokse opp under andre, enklere og/eller kanskje mer utfordrende vilkår enn andre (jevnaldrende), gjør med oss. Denne spekulasjonen tar hun absolutt med seg inn i bøkene sine, og gir meg som leser innblikk i alternative «virkeligheter» og problem. Selv om boka er en kriminalroman, reiser den faktisk en rekke viktig spørsmål, slik som; Hva gjør seksuelle overgrep, manipulering, konemishandling mm., med en person. Blir vi slik vi blir, på grunn av arv eller miljø, og hvor lett er det å bryte et mønster? I denne boka, var nok likevel et av de viktigste spørsmålene, for meg, hvor fort forsvinningen av unge gutter faktisk blir avfeid som enten frivillig eller som selvdrap. Hva skal egentlig til, for at etterforskningen kan begynne så tidlig at de fleste spor ikke er borte? Når det er sagt må jeg si at jeg synes det er synd at dette er den avsluttende boka i serien om Kodalen. Det hadde vært skikkelig spennende å høre mer om Håkon Håkonson, og ikke minst hvordan det går med guttene Eivind og Marius . Likevel jeg gleder meg skikkelig til å lese den meste boka Myriam Bjerkli, uansett hva det blir om! Alt var dette var ei spennende og absoulutt leseverdig bok, som jeg gir et velfortjent terningkast: 5.

Nektarinkake